Han trente hunder for sin far. Jeg hjalp også min far.

Da jeg leste at Adresseavisen ville høre om sommerjobben vi aldri glemmer, snudde jeg meg mot Anton og spurte: «Så, hvilken absurd historie fra Ukraina har du å komme med denne gangen?»

Det var halvt en spøk, halvt en forventning. Når man er et norsk-ukrainsk par, ligger det ofte en usynlig invitasjon i rommet: Fortell om avstanden. Fortell om det harde, fremmede og dramatiske, om alt som får oss til å virke som om vi kommer fra to forskjellige verdener. Vi gjør det nok litt selv også, når vi tuller med hverandres oppvekst og ler av det som ikke lar seg oversette helt. Denne gangen svarte han bare: «Jeg trente hunder med pappa.»

Jeg hadde ventet noe som måtte forklares med landet han kom fra eller tiden han vokste opp i, men i stedet begynte vi å snakke om sommerjobber, og oppdaget at ingen av oss hadde så mye å velge mellom. Han hadde hundene. Jeg hadde festivalene.

Da han sa det, innså jeg at min sommerjobb også handlet om pappa. I flere år var jeg med på éndagsarrangementer han arrangerte for........

© Adresseavisen