kommentator i VGs samarbeidsavis iTromsø

Å følge trender er noe undertegnede har slitt med hele livet. Det er tungt å være trendy, ikke minst siden trendene hele tiden endrer seg, og gjerne så fort, at når du omsider bestemmer deg for å følge en trend, er den allerede blitt utrendy og erstattet av en ny trend, som du heller ikke rekker å hive deg på, av samme grunn. Det er et sant helvete å dilte etter trendene.

Når et marked, eller et fenomen, opplever en klar, vedvarende oppgang eller nedgang, kaller vi dette en trend. Det var iallfall sånn. Da er det også snakk om noe som, bokstavelig talt, gjelder relativt mange mennesker – samtidig.

Typiske trender jeg husker fra egen barndom, var gøyale greier som jojo (og den skulle helst være rød og hvit, med en Coca-Cola-logo), Rubiks kube og spinoff-produktet Snake.

Disse kommer fortsatt og går, med ujevne mellomrom. Undertegnede var ingen racer i noen av delene. Hånd-øye-koordinasjon, konsentrasjon og kognitive ferdigheter ble avslørt på et tidlig stadium i livet.

Det er en grunn til at man aldri har prøvd å ta IQ-test.

Når det gjelder klær, er det iallfall helt umulig å være trendy, fordi man ikke rekker å få på seg de trendy fillene, før de er jevngode med klovnenese. Det tryggeste er derfor å gå med det samme bestandig, så vil muligens pendelen svinge innom deg én gang hvert tolvte år, slik en klokke med visere, som har stoppet, viser rett tid to ganger i døgnet.

Man kan selvsagt gjøre et forsøk på å henge med. Da jeg googlet «trend klær», fikk jeg vite (via KK) at «kombinasjonen med leopardprint, røde detaljer og ulike varianter av Adidas-sneakers har blitt svært populært», mens New York Times kunne opplyse om at «skorts» er trenden som gjelder, altså en blanding av skjørt og shorts, som samme artikkel fortalte at også var en stor trend på 1990-tallet.

Nå vet ikke enfoldige meg helt hvordan man kartlegger detaljer i folks sexliv, men det er det heldigvis mange i trend-opptatte medier som vet, og da........

© VG