Bølle-in-chief |
Pete Hegseth står nå i Det hvite hus med en krigsmentalitet som passer bedre på slagmarken.
Filmen «Team America: World Police» har en satirisk parallell til dagens amerikanske politikk.
Hegseth, en krigsveteran, praktiserer en lojalitetsbasert ledelsesstil fra krigen.
Flere har kritisert Hegseth for dårlig dømmekraft og drikking.
Trumps lojalitet til sine støttespillere er hverken gjensidig eller permanent.
Pete Hegseth er blant president Trumps mest høylytte menn. En Patriot med stor P, en Kristen med stor K, og en Bølle med stor B.
I Washington D.C. stilles det allerede spørsmål ved hvor lenge Hegseth kan bli sittende.
Han vekker sterke reaksjoner, også i egne rekker, ikke minst etter at han har lagt seg ut med militære toppledere og sparket erfarne generaler.
Krigen mot Iran går heller ikke som planlagt. Våpenlagrene tømmes raskere enn forventet og prislappen stiger. Da kan fort den ivrigste pådriveren bli ofret.
Trump belønner kampvilje – evnen til å stå i en fight og vinne den. Der andre ser mangel på profesjonalitet, ser han lojalitet.
I Hegseth har presidenten funnet sitt menneskelige skjold – en perfekt match.
Men i Trumps indre krets er troskap hverken gjensidig eller permanent.
Selv de mest hardbarkede støttespillerne – Pam Bondi og Kristi Noem – måtte til slutt gå.
Hegseths voldsomme patriotisme gjør ham til en drøm å parodiere.
Så mye at iranske trollfabrikker har laget Lego-videoer med en oppildnet Hegseth i hovedrollen.
Men den mest presise parodien er det skaperne bak Southpark-suksessen som står bak.
Team America: World Police er en satirisk film om en amerikansk spesialstyrke som reiser verden rundt for å redde den.
Alt er skrudd opp: patriotismen, volden, selvtilliten. Konflikter reduseres til enkle motsetninger – det gode mot det onde – og løsningen er alltid å slå hardere.
Å se Team America i Trumps Amerika er festlig. Helt til likheten mellom komedien på skjermen og tragedien i Pentagon blir uhyggelig presis.
Trusler om å utslette. Om å rasere. Om å knuse.
Det er som om manusforfatterne så Trump og Hegseth komme. Eller at Hegseth gikk til filmen for å hente inspirasjon til egne taler. Det ville ikke vært første gang.
Men hverken fiendebildene eller patriotismen begynte med Trump-administrasjonen.
Bush sa det rett ut – enten er du med oss, eller så er du mot oss. Krigen mot terror sementerte et verdensbilde med grovere fiendebilder.
Team America gjorde narr av dette. Trump-systemet dyrker det videre.
Få passer bedre inn i dette universet enn Hegseth selv.
Det som skiller ham fra forgjengerne, er at musklene er overtrent. Og krigen gir overtenning.
Jeg kjenner igjen typen fra da jeg selv var på jobb i Afghanistan. Overivrige amerikanske soldater i felt. Blottet for nyanser. Overbevist om at tempo og kraft er det som skiller liv fra død. Rett fra galt.
En av de amerikanske soldatene jeg husker var «Matt» fra Midtvesten.
Han spøkte ikke da han sa at han skulle «drepe skurker» til USA fikk installert wifi over hele landet og i alle jordhytter. «Porno er en menneskerett», mente han.
«Matt» så ikke for seg at han en dag skulle bli forsvarsminister.
Helt til Hegseth endte opp der.
Fra talerstolen fremstår han skråsikker og kompromissløs, helt i tråd med sin krigerske TV-personlighet.
I Irak ba han soldatene se bort fra reglene: Ser dere en fiende, skyter dere.
Samtidig har han vært en pådriver for at Trump skulle benåde soldater dømt eller tiltalt for krigsforbrytelser.
Bakgrunnen fra Irak tegner et mønster.
Lojalitet til egne var alt. Beslutninger måtte tas raskt. Regelverk kunne oppleves som en hindring.
På slagmarken sa han det mange soldater ønsker å høre: Jeg har ryggen deres.
Problemet oppstår når den samme logikken tas med til presselosjen i Pentagon og verdens mektigste forsvarsdepartement.
Når store og kompliserte spørsmål om krig og menneskeliv reduseres til tempo og handlekraft – og forståelsen blir tilsvarende knapp.
Folkeretten, i Hegseths virkelighetsforståelse, er død og begravd.
Hegseths tid som forsvarsminister har vært preget av uro, kontroverser og gjentatte spørsmål om dømmekraft – både i håndtering av sikkerhet, militære beslutninger og egen opptreden.
I sin nye rolle prioriterer Hegseth fortsatt handlekraft og lojalitet til «sine». Han er skeptisk til prosedyrer og institusjonelle bremser.
Mange veteraner tar krigen med seg hjem. Noen bærer den stille. Andre mer synlig.
Hos Hegseth ser det ut som den fortsatt pågår – som om han er kringsatt av fiender.
Ikke i en landsby i Irak eller Afghanistan, men i Det hvite hus. I Pentagon. I møter med journalister og i Kongressen.
Fienden er ikke lenger en jihadist eller en bonde på en støvete slette. Det er en kritisk reporter. Eller en politisk motstander.
Denne uken skal Hegseth i åpen høring om forsvarsbudsjettet i Kongressen. Prislappen på Iran-krigen nærmer seg én milliard dollar dagen.
Han har mye å svare for.
Hverken Pam Bondi eller Kristi Noem kom helskinnet gjennom.
Demokratene i Kongressen rigger seg for oppgjør før høringen.
Spørsmålet er om superpatrioten klarer å krige seg til politisk seier denne gangen.