Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Kjære kamerater
Vi lever i en brytningstid. Et vendepunkt i historien, og blir bedt om å ta et veivalg. Kjære kamerater, god kampdag.
Jeg heter Marit Isaksen, og jeg sitter i politisk ledelse i FO, fagforeningen for sosialarbeidere. Det er en stor ære å få snakke til dere i dag. For nå er 1. mai, fagbevegelsen og fellesskapet vårt viktigere enn på lenge.
Det er i kriser, når det blåser som verst, at vi ser verdien av å holde sammen. Og hvis det er én ting som har preget oss de siste årene, så er det nettopp kriser. Ting vi ikke har noen kontroll over. Det vi derimot kan kontrollere, gode kamerater, er hvordan vi møter dem.
Vi trenger et kompass for en ny sosialpolitikk, For nå vi lever i en brytningstid.
Dyrtida holder på å bite seg fast. Stadig flere får stadig større problemer med å få endene til å møtes. Når foreldre skrur av strømmen når barna er borte. Når vernepleiere i Bærum må ha to ekstrajobber ved siden av en fast stilling i kommunen. Når kvinner må spørre banken om de har råd til å skilles, så sier det noe om situasjonen.
Alle merker de økte matprisene. Mange er redd for nye rentehopp.
Generasjonen som vokser opp nå, kan bli første i historien som ikke får det bedre enn foreldrene sine. Det har ikke kommet av seg selv. For selv om vi ikke kan kontrollere krisene, kan vi kontrollere hvordan vi møter dem. De siste tiårene har vi valgt en vei som fører til større forskjeller mellom folk, større avstand mellom oss som medmennesker, mer individualisering. En vei hvor vi bygger ned velferdsstaten. Hvor du trenger en diagnose eller sykdom for at samfunnet stiller opp. Hvor fattigdom går i arv og vi legger ned tilbud for barn og unge. Men slik trenger det ikke å være. For vi lever i en brytningstid, blir bedt om å ta et valg. Vi kan fortsette på samme sti som før. Eller så vi kan følge kompasset til en ny sosialpolitikk. Hvor vi anerkjenner at arbeid er en menneskerett. Og at folk utenfor arbeidslivet er folk som samfunnet har sviktet, ikke folk som svikter samfunnet. Hvor vi former arbeidsmarkedet etter mennesket, ikke mennesket etter markedet. Hvor hvert barn som vokser opp i fattigdom, er et barn for mye. Hvor dagens ungdom kan se like lyst på fremtiden som vi gjorde da vi vokste opp. Hvor hver og en av oss kan bære etter evne og få etter behov. Kjære kamerater. Det er ikke den letteste veien.
Den er tung og har bratte motbakker, men jeg vet hvilken vei jeg velger.
Så til hovedtariffoppgjøret og krafta i en samlet fagbevegelse.
Nå er vi historisk mange som trekker sammen. Vi har passert en million fagorganiserte i LO, og fellesskapet vokser! Dette er ikke tilfeldig. For når vi, arbeidsfolk, står skulder til skulder, i solidaritet og støtter hverandres krav, står vi sterkere enn om vi står hver for oss. Derfor gikk fagforeningene sammen i én sammenslutning i 1899. I år fyller LO fyller nemlig 125 år! Dette fellesskapet er også noe av det som gjør LO-familien unik. At vi, sosialarbeiderne i FO, og industriarbeiderne, renholderne, fagarbeiderne og kontoransatte, er med i samme hovedorganisasjon. Det handler om solidaritet på tvers av tariffområder, forbund og yrke. Hvis én taper, taper vi andre også. Når én vinner, vinner vi alle.
Og det er jo det dette handler om, og som jeg ser av parolene at dere i Kristiansund også er opptatt av; Like vilkår for arbeidstøy, et tryggere arbeidsmiljø for alle og et organisert arbeidsliv!
Tradisjonen tro har det de siste døgnene før 1. mai vært gjennomført forhandlinger for ansatte i offentlig sektor. I går ble det klart at man ikke kom til enighet i staten og Oslo kommune. Det betyr at vi må ta i bruk mekling, og finner man ikke løsning da er det streik fra 24. mai. Men i tidlig i morgen ble det enighet i forhandlingene mellom KS og Unio, YS og LO for ansatte i kommunesektoretn. Det ble et solidarisk lønnsoppgjør med en god lavtlønnsprofil. De som tjener minst er de som merker de økte prisene mest.
Samtidig klarte man og gi uttelling for kompetanse og bidra til en bedret likelønnsutvikling. Det er vi i LO veldig fornøyd med.
Og nå er fagforeningsfellesskapet viktigere enn på lenge. For mens lederlønninger og antallet skatteflyktninger har eksplodert, har ikke arbeidsfolk fått økt kjøpekraft på over 8 år. Det utfordrer solidariteten vår. Fordi........