Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Bente Wangensteen argumenterer for viktigheten av skolegudstjenester og deres rolle i kulturformidlingen. Hun erkjenner at disse gudstjenestene er forkynnende, men gir ingen begrunnelse for hvorfor de skal være unntatt fra den nye opplæringsloven som klart forbyr forkynnelse i skolen. Opplæringsloven §14-5 slår fast: «Opplæringa skal ikkje vere forkynnande», uten unntak for skolegudstjenester.
Når elever deltar aktivt i gudstjenestene gjennom sang, drama eller andre bidrag, forsterkes problematikken rundt ekskludering og utenforskap. Jeg har tidligere påpekt at når klasser får ansvar for innholdet i gudstjenestene, øker utfordringene med å ivareta alle elevers rettigheter. Elever som ikke deltar av religiøse eller livssynsmessige grunner, risikerer å bli isolert fra fellesskapet i førjulstiden, noe som strider mot skolens plikt til å sikre et godt psykososialt miljø for alle.
Wangensteen nevner justeringer som å si; La oss høre den bønnen Jesus lærte disiplene i stedet for; La oss be. Selv om språket modereres, endrer det ikke det grunnleggende faktum at elevene deltar i en religiøs handling. Undervisning om religiøse praksiser er akseptabelt, men å involvere elever i selve religionsutøvelsen er i strid med opplæringsloven, som også forbyr religionsutøving i opplæringen.
Alternativer
Det er viktig å skille mellom å lære om kirkens kulturarv og å delta i religiøse seremonier. Skolen skal være en inkluderende........