Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg savner fotballen som var før. 

Den gang pengene ikke styrte alt, heldekkende tatoveringer var forbeholdt skurker, fotballkort fungerte som spillernes Instagram‑konto, og alt lesestoff om favorittidretten vår kom i papirform. 

En tid da verden ikke visste hva som hadde skjedd før Dagsrevyen ble slått på om kvelden, og fotballnyhetene ble samlet opp til Sportsrevyen på søndagskvelden. Som en slags fotballens dinosaur vil jeg hylle barndommens fotballitteratur, den som formet oss lenge før nettet og Fabrizio Romanos «Here we go!» tok over.

For da jeg vokste opp var fotball noe man leste. Aviser, blader og bøker ble slitt i kantene av barnehender som aldri fikk nok, gjerne akkompagnert av 10–12 brødskiver og et stort glass melk. Tabeller, målscorere og skaderapporter ble pugget med en dedikasjon som alle barneskolelærere garantert ville ha misunt. 

Alltid med et sideblikk mot De britiske øyer, der engelsk fotball hadde en egen magi, og selvsagt siste nytt fra Tottenham, klubben i mitt hjerte. Men også norsk fotball, fra alle divisjoner, i alle kriker........

© Tidens Krav