INNI MITT HODE
Jeg tror han har lite vemod å føle på, lik jeg tror jeg selv hadde da jeg gikk hjem fra siste dag på skolen. Jeg har forsøkt, men kan ikke huske den siste dagen på Lindhøy barne- og ungdomsskole. Tror i hvert fall jeg glemte å tenke over at det var siste gang jeg så mange av de jeg hadde tilbrakt de siste ni årene sammen med.
Jeg tenker ofte på hvilket monster vi har skapt. Skolen altså. Hvorfor har det blitt helt naturlig å stappe hundrevis av ungdommer inn i et bygg og forvente at det skal gå bra? Det er jo helt sjukt. En gang var forskjellene i samfunnet så små at ideen om enhetsskolen faktisk hadde noe for seg. Nå er det bare de like som har noe på skolen å gjøre, og de blir færre for hvert år.
Akkurat nå kunne jeg bare tenke meg å sprenge skiten i lufta og begynne på nytt. Vi har all kunnskap og teknologi som skal til for at alle barn, ja faktisk alle, kan få en verdig skolegang. Tenk hva en KI-assistent, trent på hva som skal til for at hvert enkelt barn skal lære best mulig, kan gjøre?! Den ville i hvert fall aldri utdanne folk til førdigital tid, slik dagens utdanningsminister ser ut til å ønske.
Jeg sitter i den gamle Saab’en utenfor kjærka på Tjøme, ser ned på Rød bensin og kiosk. Jeg betrakter en bit av den gamle skoleveien jeg en gang gikk for alle siste gang. Enda så sentimental jeg er og nostalgisk sjuk jeg har blitt, har jeg aldri savna skolen, ikke........