INNI MITT HODE
Vi står inntil skaukanten, det er morgen, sola begynner å ta. Veien inn mot byen fylles. Ser alle folka som strømmer til og fra, som kjører forbi, fremmede og stive. Folk som aldri stanser så lenge at de glemmer bort det harde, rotete, kantete, som lyser fra byens innerste. Kameraten min står der med hendene lukket, armene i kors, han puster tungt mens han gjemmer seg inne i den store kroppen. Vi skal snart forsøke gå hver vår vei.
– Jeg er da et vanlig menneske jeg også, sier han nølende, men bestemt. Han sier det flere ganger, som om det kommer til å bli mer sant for hver gang, selv når blikket flykter inn mellom trærne, det er bare detta jævla forhenget som skygger for verden, som om jeg bærer et slør.
Jeg er der ute jeg også, sier han, selv om skauen legger meg i skygge, og lydene av meg dempes av mose og ormegrass. Jeg er der ute jeg også, gjentar han, bare uten denne stemmen, uten ansikt, uten disse oppgåtte stiene og veiene som alle går i ring. Jeg har armer som dere andre, jeg holder bare........