INNI MITT HODE
Den lille blå knoppen stikker opp mellom fallent løv, et lite lys i et brunt hav, et lite blålilla lys ved vinterens slutt, et bittelite håp i mørket, dette kalde mørket som denne vintern blei og nå går jeg ned på knærne og kjenner tælen i bakken gjennom plaststoffet i buksa, og jeg kjenner den nysmelta snøen på skogbunnen, gjøre meg kald, men glad, og selv om det knirker i knærne, varmer dette lille lyset, og selv om det er 1 plussgrad og et vinddrag inn fra fjorden som biter i ansikt og gir frosne fingre kjenner jeg varmen og vårens komme, og det lille enslige blå lyset fra blåveisens uåpnede ansikt, smiler til meg. Og atter en gang forundres jeg over at det går an å overleve en vinter og kjenne det som en velsignelse, som om jeg var nyfødt igjen på denne dagen. Denne onsdagen, bursdagen, som i alle år stort sett har vært en vinterdag.
Jeg tenker på Fatter, på bursdagen var han Pappa. Og skulle jeg snu meg mot det som har vært, å fikse alt, restaurere historien, ville jeg kanskje begynt med bursdagene, da han var tilstede, med godhet og blikket modig på relasjonen til........