Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Stå foran tavla dag ut og dag inn, snakke til ungdom som egentlig ikke var interessert i det hele tatt, ta med rettebunker hjem fremfor å låne en god roman. Hva i all verden skulle være fristende med det?

Mye tyder på at en stor del av dagens unge voksne tenker akkurat som jeg gjorde. Lærer? Nei, takk! Søkertallene går nedover, og det omtales som en krise. Det er mer penger og mer prestisje andre steder i arbeidsmarkedet. Det er ikke så rart at tenåringene ikke lar seg friste.

Når de lave søkertallene kommer, kommer det også kommentarer fra politikere og andre som mener at vi må fremsnakke læreryrket mer. Som om det er en slags mirakelkur som gjør at elever som har tilbrakt dag ut og dag inn sammen med lærere de siste 13 årene plutselig får lyst til å bli lærere likevel. Akkurat det er jeg litt overrasket over at ikke blir mer diskutert: Det finnes vel knapt jobber elevene har mer kjennskap til enn læreryrket. Selv om store deler av jobben vår foregår bak kulissene, så ser de hverdagen vår og oppgavene våre – og velger det bort.

Og akkurat her kan det hende at elevenes og lærernes (og foreldrenes og samfunnets) interesser egentlig møtes: Om mer av det som kan skje i klasserommet kan være inspirerende og motiverende, så kanskje jobben også blir mer inspirerende og motiverende, både for dem som skal søke seg til den og for dem som allerede er i den. Vi lærere er nok litt ulike, men jeg vet at jeg ikke er alene om å være blant dem som henter mest motivasjon i å planlegge en god økt, fordi det også pleier å gi god gjennomføring og best læring. De dagene jeg er minst fornøyd med meg selv og jobben min, er de dagene øktene har gått på tomgang fordi all tiden er gått med til andre oppgaver.

Og andre oppgaver blir det stadig flere av. Og situasjonene der jeg må velge mellom å følge opp enkeltelever eller å gi god undervisning til det store fellesskapet blir det stadig flere av. Og ting som flyter inn i........

© Tønsbergs Blad