Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For meg er dette givende arbeid. Og jeg er stolt av å være del av en kommunal helse- og omsorgstjeneste som jobber på spreng for å hjelpe dem som trenger det mest. Det er med denne stoltheten som bakteppe at jeg nå jeg kjenner på et ansvar for å belyse et tidkrevende problem som fører til at hjelpen vi skal yte ikke blir god nok. Og akkurat dette problemet er det ikke vi i helse- og omsorgstjenesten som kan løse. Det er det de eldre selv, og deres pårørende, som må ta tak i.

Les også

Eldreomsorgen: Utfordringene er store og ressursene er små

Håpløse utgangspunkt

Mange eldre bor i hus som er beundringsverdig ugunstige å bo i om ens fysiske og/eller kognitive funksjon svekkes. Dette er altså boliger med planløsninger man bare må riste på hodet av: Bratte trapper uten gelender, smale dører med høye terskler inn til alle rom, toalett i første etasje, bad i andre etasje (naturligvis uten plass til å manøvrere hverken rullestol eller rullator), lav seng og inngangstrapp med falleferdige trinn. Det er kanskje ikke så lett å se for seg hvorfor dette er et problem? Det virker i hvert fall ikke slik ut fra hvor mange eldre som velger å bo på denne måten?

Men når man har vært med på å følge hjem en slagrammet eldre mann som er ferdig med sitt rehabiliteringsopphold, innser man raskt hvor problematisk et lite egnet hus egentlig er. For i det øyeblikket den eldre mannen geleides innenfor husets fire vegger, oppdager han raskt at enhver forflytning er forbundet med en så stor fallfare at han gjør lurt i å sitte stille fram til andre har tid til å fotfølge han. Uverdig nok som dette høres. Er mannen da kommet hjem, eller er han da ankommet et fengsel?

Les også

En bønn til helsearbeidere

Feilaktig ansvarsfraskrivelse

Samhandlingsmøter avholdes mot slutten av pasientens rehabiliteringsopphold, og hensikten er å skape en trygg overgang til hjemmet. Her deltar pasienten og pårørende sammen med dem som har fulgt pasienten under rehabiliteringen (deriblant meg), samt dem som skal ta over oppfølgingen når pasienten kommer hjem. Det jeg ofte blir vitne i disse møtene er hvor rådville, handlingslammede og (tidvis) provosert pårørende og pasienten blir når de innser at rehabiliteringsoppholdet ikke varer «evig», og at pasienten faktisk må hjem. Og da hjem til et hus som ikke er tilrettelagt godt nok. I noe som kan minne om desperasjon ytrer pårørende da: «Pappa kan jo selvfølgelig ikke reise hjem nå, det må dere jo skjønne!«.

Les også

Tone forventet det verste da moren ble syk. Nå får hun ikke skrytt nok: – Vi hører bare om det fæle

Men problemet er at det faktisk er pasienten og pårørende selv som i første rekke sitter med ansvaret. Det er feilaktig å tro at det er kommunens ansvar å «passe på» at alle eldre tilrettelegger sine hus eller flytter til tilrettelagte boliger før uhellet inntreffer. Og kommunen sitter ikke nødvendigvis parat med en rekke innflytningsklare boliger skreddersydd for mennesker med funksjonssvikt.

Ja, kommunen disponerer omsorgsboliger, men alle disse er allerede bebodd, og ventetiden etter (!) man har sendt søknad dreier seg ofte om måneder, om ikke år. Som en liten prikk over denne dystre «i’en», sykehjemmene rundt i kommunene er allerede ganske så «fullbooket».

Les også

Vær stolt av de omsorgsansatte i Tønsberg!

Unødvendige flaskehalser

Vi vet i dag at eldre kan ha stor nytte av rehabilitering, de kan trene seg opp fra å være «låst» til sykehussenga til det å oppleve at de etter hvert greier å stable seg på beina og delta i livet igjen. Men selv rehabilitering har sine begrensninger. Det er ytterst få eldre pasienter som blir akkurat som de var før funksjonssvikten inntraff. Og det er med dette som utgangspunkt at et dårlig tilrettelagt hus gjør at rehabiliteringens evner blir utilstrekkelig og svært ressurskrevende. Dette fører videre til disse uheldige pasientene blir «kasteballer» som tar opp ressurser som den kommunale helse- og omsorgstjenesten egentlig er nødt til å fordele utover andre som også trenger hjelp.

Boligsituasjonen gjør dermed at pasienten tvinges inn i en slags runddans som ikke løses før boligsituasjonen har endret seg. Ettersom det norske samfunn nå går en tid i møte hvor andelen eldre i samfunnet øker betydelig, er det sannsynlig at det vil bli desto mer press på hvilke eldre som skal tildeles omsorgsbolig eller sykehjemsplass. Denne realiteten er vi nødt til å adressere konstruktivt.

Les også

Gi eldres stemmer politisk styrke!

En mulig løsning

Er det egentlig på sin plass at jeg ber om at man bør være i forkant av en funksjonssvikt som kan ramme den eldre på et eller annet tidspunkt i framtiden? Ja, jeg mener det fordi majoriteten av de eldre pasientene som kommer til rehabilitering hos oss har ikke vært friske og raske helt fram til slaget eller fallet inntraff. De har oftest hatt en gradvis (årelang) reduksjon i funksjonsnivå.

Dette betyr at dersom den enkelte eldre og dens pårørende vil, så kan man se denne problemstillingen i god tid før den inntreffer. Og i det ligger også en mulighet til å agere før istedenfor å reagere etter.

For meg er dette givende arbeid. Og jeg er stolt av å være del av en kommunal helse- og omsorgstjeneste som jobber på spreng for å hjelpe dem som trenger det mest. Det er med denne stoltheten som bakteppe at jeg nå jeg kjenner på et ansvar for å belyse et tidkrevende problem som fører til at hjelpen vi skal yte ikke blir god nok. Og akkurat dette problemet er det ikke vi i helse- og omsorgstjenesten som kan løse. Det er det de eldre selv, og deres pårørende, som må ta tak i.

Mange eldre bor i hus som er beundringsverdig ugunstige å bo i om ens fysiske og/eller kognitive funksjon svekkes. Dette er altså boliger med planløsninger man bare må riste på hodet av: Bratte trapper uten gelender, smale dører med høye terskler inn til alle rom, toalett i første etasje, bad i andre etasje (naturligvis uten plass til å manøvrere hverken rullestol eller rullator), lav seng og inngangstrapp med falleferdige trinn. Det er kanskje ikke så lett å se for seg hvorfor dette er et problem? Det virker i hvert fall ikke slik ut fra hvor mange eldre som velger å bo på denne måten?

Men når man har vært med på å følge hjem en slagrammet eldre mann som er ferdig med sitt rehabiliteringsopphold, innser man raskt hvor problematisk et lite egnet hus egentlig er. For i det øyeblikket den eldre mannen geleides innenfor husets fire vegger, oppdager han raskt at enhver forflytning er forbundet med en så stor fallfare at han gjør lurt i å sitte stille fram til andre har tid til å fotfølge han. Uverdig nok som dette høres. Er mannen da kommet hjem, eller er han da ankommet et fengsel?

Samhandlingsmøter avholdes mot slutten av pasientens rehabiliteringsopphold, og hensikten er å skape en trygg overgang til hjemmet. Her deltar pasienten og pårørende sammen med dem som har fulgt pasienten under rehabiliteringen (deriblant meg), samt dem som skal ta over oppfølgingen når pasienten kommer hjem. Det jeg ofte blir vitne i disse møtene er hvor rådville, handlingslammede og (tidvis) provosert pårørende og pasienten blir når de innser at rehabiliteringsoppholdet ikke varer «evig», og at pasienten faktisk må hjem. Og da hjem til et hus som ikke er tilrettelagt godt nok. I noe som kan minne om desperasjon ytrer pårørende da: «Pappa kan jo selvfølgelig ikke reise hjem nå, det må dere jo skjønne!«.

Men problemet er at det faktisk er pasienten og pårørende selv som i første rekke sitter med ansvaret. Det er feilaktig å tro at det er kommunens ansvar å «passe på» at alle eldre tilrettelegger sine hus eller flytter til tilrettelagte boliger før uhellet inntreffer. Og kommunen sitter ikke nødvendigvis parat med en rekke innflytningsklare boliger skreddersydd for mennesker med funksjonssvikt.

Ja, kommunen disponerer omsorgsboliger, men alle disse er allerede bebodd, og ventetiden etter (!) man har sendt søknad dreier seg ofte om måneder, om ikke år. Som en liten prikk over denne dystre «i’en», sykehjemmene rundt i kommunene er allerede ganske så «fullbooket».

Vi vet i dag at eldre kan ha stor nytte av rehabilitering, de kan trene seg opp fra å være «låst» til sykehussenga til det å oppleve at de etter hvert greier å stable seg på beina og delta i livet igjen. Men selv rehabilitering har sine begrensninger. Det er ytterst få eldre pasienter som blir akkurat som de var før funksjonssvikten inntraff. Og det er med dette som utgangspunkt at et dårlig tilrettelagt hus gjør at rehabiliteringens evner blir utilstrekkelig og svært ressurskrevende. Dette fører videre til disse uheldige pasientene blir «kasteballer» som tar opp ressurser som den kommunale helse- og omsorgstjenesten egentlig er nødt til å fordele utover andre som også trenger hjelp.

Boligsituasjonen gjør dermed at pasienten tvinges inn i en slags runddans som ikke løses før boligsituasjonen har endret seg. Ettersom det norske samfunn nå går en tid i møte hvor andelen eldre i samfunnet øker betydelig, er det sannsynlig at det vil bli desto mer press på hvilke eldre som skal tildeles omsorgsbolig eller sykehjemsplass. Denne realiteten er vi nødt til å adressere konstruktivt.

Er det egentlig på sin plass at jeg ber om at man bør være i forkant av en funksjonssvikt som kan ramme den eldre på et eller annet tidspunkt i framtiden? Ja, jeg mener det fordi majoriteten av de eldre pasientene som kommer til rehabilitering hos oss har ikke vært friske og raske helt fram til slaget eller fallet inntraff. De har oftest hatt en gradvis (årelang) reduksjon i funksjonsnivå.

Dette betyr at dersom den enkelte eldre og dens pårørende vil, så kan man se denne problemstillingen i god tid før den inntreffer. Og i det ligger også en mulighet til å agere før istedenfor å reagere etter.

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

QOSHE - Når ens eget hus blir et fengsel - Martin Moum Hellevik
menu_open
Columnists Actual . Favourites . Archive
We use cookies to provide some features and experiences in QOSHE

More information  .  Close
Aa Aa Aa
- A +

Når ens eget hus blir et fengsel

31 0
08.05.2024

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For meg er dette givende arbeid. Og jeg er stolt av å være del av en kommunal helse- og omsorgstjeneste som jobber på spreng for å hjelpe dem som trenger det mest. Det er med denne stoltheten som bakteppe at jeg nå jeg kjenner på et ansvar for å belyse et tidkrevende problem som fører til at hjelpen vi skal yte ikke blir god nok. Og akkurat dette problemet er det ikke vi i helse- og omsorgstjenesten som kan løse. Det er det de eldre selv, og deres pårørende, som må ta tak i.

Les også

Eldreomsorgen: Utfordringene er store og ressursene er små

Håpløse utgangspunkt

Mange eldre bor i hus som er beundringsverdig ugunstige å bo i om ens fysiske og/eller kognitive funksjon svekkes. Dette er altså boliger med planløsninger man bare må riste på hodet av: Bratte trapper uten gelender, smale dører med høye terskler inn til alle rom, toalett i første etasje, bad i andre etasje (naturligvis uten plass til å manøvrere hverken rullestol eller rullator), lav seng og inngangstrapp med falleferdige trinn. Det er kanskje ikke så lett å se for seg hvorfor dette er et problem? Det virker i hvert fall ikke slik ut fra hvor mange eldre som velger å bo på denne måten?

Men når man har vært med på å følge hjem en slagrammet eldre mann som er ferdig med sitt rehabiliteringsopphold, innser man raskt hvor problematisk et lite egnet hus egentlig er. For i det øyeblikket den eldre mannen geleides innenfor husets fire vegger, oppdager han raskt at enhver forflytning er forbundet med en så stor fallfare at han gjør lurt i å sitte stille fram til andre har tid til å fotfølge han. Uverdig nok som dette høres. Er mannen da kommet hjem, eller er han da ankommet et fengsel?

Les også

En bønn til helsearbeidere

Feilaktig ansvarsfraskrivelse

Samhandlingsmøter avholdes mot slutten av pasientens rehabiliteringsopphold, og hensikten er å skape en trygg overgang til hjemmet. Her deltar pasienten og pårørende sammen med dem som har fulgt pasienten under rehabiliteringen (deriblant meg), samt dem som skal ta over oppfølgingen når pasienten kommer hjem. Det jeg ofte blir vitne i disse møtene er hvor rådville, handlingslammede og (tidvis) provosert pårørende og pasienten blir når de innser at rehabiliteringsoppholdet ikke varer «evig», og at pasienten faktisk må hjem. Og da hjem til et hus som ikke er tilrettelagt godt nok. I noe som kan minne om........

© Tønsbergs Blad


Get it on Google Play