Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I løpet av de siste 30 årene har artene i havet blitt redusert med 56 %. For Norge er det kritisk både for pattedyr i havet og fisk i både ferskvann og saltvann. I Oslofjorden er vanlig uer, torsk, hågjel og svartskate truet. For torsken er det så alvorlig at fiske av torsk nå er forbudt. I tillegg ser vi at blåskjell, tang og tare forsvinner og havbunnen overtas av lurv og fremmede arter som for eksempel Stillehavsøsters. Avløp fra husstandene, avrenning fra landbruket, utslipp fra industrien, utslipp fra skip og småbåter bidrar til problemene.
Regjeringens hardnakkede prinsipp at forurenser skal betale, gjelder visst kun vanlige beboere langs Oslofjorden. Vi mener at å rense Oslofjorden er et nasjonalt anliggende, ikke bare en oppgave for innbyggerne langs kysten. 118 kommuner er en del av Oslofjordens nedbørsområde. Staten har bidratt til slike nasjonale oppgaver tidligere f.eks. ved tilskudd til renseanlegg rundt Mjøsa. Fram til 1995 bidro Staten med 25 prosent av kostnadene for renseanlegg.
Tilskuddet ble inndratt da mange Vestfold-kommuner bygde nye renseanlegg. I stedet ble pengene brukt til Osloregionens renseanlegg på Bekkelaget – som renset for nitrogen. I tillegg vil vi peke på at Staten bruker betydelige midler gjennom landbruksoppgjøret, for å stoppe nitrogenavrenning. Disse tiltakene er nødvendig, men har mindre effekt enn bygging av renseanlegg.
Statens ansvar
Etter pålegget fra staten på 90-tallet investerte flere kommuner millioner av kroner i nye renseanlegg, men det ble ikke stilt krav til nitrogenrensing i Ytre Oslofjord. Både svensk og danske myndigheter gikk inn for nitrogenrensing den gangen. Investeringer i renseanlegg dekkes inn av innbyggerne gjennom........