Kysten trenger resultater, ikke symbolpolitikk |
Hvis blikket først rettes bakover, må det også gjøres ærlig. I konsultasjonene mellom Sametinget og regjeringen, om oppfølgingen av Kystfiskeutvalget i 2011, satt både sametingspresident Egil Olli (Ap) og NSRs opposisjonsleder Aili Keskitalo ved bordet. Protokollene viser kritikk av løsningene som ble lagt frem, men ingen protokollført dissens fra opposisjonslederen. Også NSRs politiske ledelse tok dermed del i ansvaret – når vi først skal gå 15 år tilbake i tid.
Vi bør derfor også se på hvilke rettigheter som allerede er slått fast og hvordan disse er fulgt opp. Havressursloven slår fast at det skal legges vesentlig vekt på samisk kultur, næringsutøvelse og bosetting i forvaltningen av de marine ressursene. Denne lovfestingen er ment å gi reell effekt for sjøsamisk bruk og sjøsamiske samfunn.
Nordkalottfolket trenger imidlertid ikke å gå 15 år tilbake i tid for å finne Rødts manglende oppfølging av allerede fastslåtte sjøsamiske rettigheter. Så sent som i 2024 behandlet Stortinget kvotemeldingen «Folk, fisk og fellesskap». Da hadde Rødt en reell mulighet til å kreve at vektleggingsregelen skulle gjøres operativ i kvotesystem og forvaltning. Den muligheten ble ikke brukt.
Når rettigheter som allerede er anerkjent ikke løftes som hovedkrav når fiskeripolitikken formes nasjonalt, blir det lite troverdig å gi andre skylden for manglende framgang for sjøsamiske samfunn og kystfisket.
Siden 2013 har NSR, nesten ubrutt, hatt styringsmakt i Sametinget og profilert seg som forkjempere for kysten og for sjøsamiske interesser. Likevel er resultatene svake for sjøsamisk fiskeri, kultur og samfunnsliv.
Vektleggingsregelen, som skal sikre at hensynet til samisk kultur og bosetting faktisk får betydning i fiskeriforvaltningen, fungerer fortsatt i svært begrenset grad. Kvoter konsentreres på færre hender, og bosettingen i sjøsamiske områder er under press.
Når Nordkalottfolket spør hvordan sametingsrådet følger opp vektlegging av samisk bruk og samfunn, blir svarene uklare og henvises i stor grad til kystfiskekvoten. Da må vi presiseres: kystfiskekvoten er ikke en rettighet, men et tiltak. Og vi må bare konkludere med at sametingsrådet ikke kan regnes som drivkraft for å få denne rettigheten gjennomført i fiskeriforvaltningen.
Kysten trenger handling nå
Nordkalottfolket mener løsningen er å gi folk langs kysten større mulighet til å leve av ressursene der de bor. Mer av fisken må landes og skape arbeidsplasser lokalt. Vi vil styrke den minste kystflåten, gjøre det enklere for ungdom å komme inn i fisket og sørge for at hensynet til bosetting og sjøsamisk kultur faktisk får betydning når kvoter og reguleringer fastsettes. Sjøsamiske rettigheter må merkes i hverdagen, gjennom arbeid, aktivitet og levende lokalsamfunn langs kysten.
Kysten trenger ikke flere forklaringer på hvorfor ting er vanskelig. Den trenger politikere som leverer resultater.Sjøsamiske fiskere trenger mer enn gode intensjoner og historiske vedtak. De trenger faktisk gjennomføring. Etter mer enn ti år med politisk innflytelse er det rimelig å forvente nettopp det.
Hvis ikke, fremstår skylddebatten mest som et forsøk på å flytte oppmerksomheten bort fra egen manglende gjennomføringskraft.
Sjøsamiske rettigheter bør ikke brukes som politisk pynt i festtaler og debatter. De skal merkes i fjordene, på kaiene og i husene langs kysten. Når det ikke skjer, er det ikke opposisjonen som har sviktet, men det er de som har hatt makten. Tiden for symbolpolitikk er over.
Sjøsamiske områderettigheter ved havet vil styrke oss alle