Hvem har gitt Rødt retten til å definere samisk fellesskap? |
Når Rødt beskylder Nordkalottfolket for å splitte samene, tar de samtidig på seg rollen som voktere av hva som er «riktig» samepolitikk og hvem som har legitimitet til å føre den.
Samene er ikke en interesseorganisasjon som mener det samme. Vi er ett folk med ulike erfaringer, ulike næringer og ulike livsformer, og ikke minst et samisk demokrati.
Uenighet gjøres til et spørsmål om tilhørighet
Derfor er politisk uenighet om samiske rettigheter og naturbruk både legitim og nødvendig. Når uenighet avvises som splittelse, flyttes debatten bort fra realitetene og over på identitet. I stedet for å møte argumentene, settes det spørsmålstegn ved hvem som representerer legitime samiske interesser.
Da oppstår en underlig situasjon: Nordkalottfolket som har vokst frem fra samepolitikken og er representert på Sametinget, blir forsøkt utdefinert av samepolitikken av et stortingsparti som selv ikke har representasjon i Sametinget. Om Rødt ikke ser at også dette kan oppleves som en form for fornorskning, bidrar vi gjerne til å tydeliggjøre det ytterligere.
Nordkalottfolket peker på en politisk virkelighet mange i samiske lokalsamfunn kjenner på. Når reindriftens arealsituasjon gang på gang blir hovedinngangen til debatten om samisk kultur og naturbruk, havner andre samiske naturbrukstradisjoner og livsformer i bakgrunnen. Det betyr ikke at reindriftas utfordringer er uviktige. Det betyr at alle andre samer synliggjøres.
Den usynlige delen av samisk naturbruk
Samisk kultur bæres av et mangfold av livsformer. Fiske, jordbruk, kombinasjonsnæringer, sanking, høsting og annen utmarksbruk er blant de eldste formene for samisk naturbruk. Likevel er det nettopp disse næringene som i minst grad har fått stadfestet sine rettigheter i lovverket.
Mange opplever i dag at utmarksnæring må vike dersom reindrifta motsetter seg bruk av områder, som gjennom generasjoner har vært brukt til ferdsel og høsting. Samtidig reguleres både utmarksbruk og -næring av et strengt motorferdselsregelverk, der dispensasjon er eneste mulighet for å opprettholde tradisjonell bruk av naturen.
Dette handler ikke om tekniske detaljer. Det handler om hvem som får utvikle sine lokalsamfunn, og hvem som får føre sin kultur videre.
Å påpeke slike forskjeller er ikke å splitte samene. Det er å ta mangfoldet i det samiske samfunnet på alvor. Når Rødt svarer med å stemple denne kritikken som splittende, bidrar de selv til å snevre inn rommet for legitim politisk uenighet.
Viljen til mangfold må vises i handling
Samtidig sier Rødt at de ønsker å styrke samisk kultur i hele sin bredde. Det er positivt. Men da følger det også forventninger.
Nordkalottfolket forventer at Rødt viser dette i praksis. Det betyr blant annet å kjempe for å få stadfestet retten til samisk naturbrukskultur og utmarksnæring, også i lovverk som i dag gjør tradisjonell bruk av naturen avhengig av dispensasjon, slik motorferdselslovgivningen gjør.
Skal man ta det samiske mangfoldet på alvor, holder det ikke å snakke om det. Man må være villig til å endre rammevilkårene for dem som lever av naturen på andre måter enn reindrift.
Å erkjenne mangfoldet er enkelt. Å gi mangfoldet reell likeverd er den virkelige testen.
Historisk har kampen om definisjonsmakten vært en del av fornorskningen. Derfor må vi være varsomme når politiske partier tar seg retten til å avgjøre hvem som representerer fellesskapet, og hvem som angivelig splitter det.
Nordkalottfolket vil aldri redusere samisk kultur til én næring, og vi akseptere heller ikke at politisk uenighet brukes til å definere noen ut av det samiske fellesskapet. For i et levende demokrati er uenighet ikke et problem. Det er selve styrken.
Den som virkelig vil samle samene, må også tåle at samer mener forskjellig.