Innbyggere og lokaldemokrati møter ikke et lyttende embete, men en anakronisme som svarer med innsigelser, utmattende planprosesser og prinsipper løsrevet fra virkeligheten folk lever i. Det er den gamle kampen mellom kirken og filosofen Kant i ny drakt: autoritet mot sunn fornuft, blind tro mot vanlig erfaring.

Kant mente at det til syvende og sist er én ting som teller: en god vilje. Det eneste som er godt uten forbehold, er viljen til å gjøre det rette fordi det er rett.

Etter mitt syn opptrer Statsforvalteren i stedet som en forvaltning som kveler både menneskets integritet og politikkens livsnødvendige dynamikk med sitt statiske og konservative forvaltningsblikk. Det hjelper lite å kunne lovteksten på rams når man ikke forstår hva loven skal være til for ute i kommunenes virkelige verden der liv leves og verdier skal skapes.

Landbruk og arealforvaltning er neppe pensum på jusstudiet, og det merkes når juridisk tyngde ikke balanseres godt nok av folk som kjenner utfordringene og behovene på kroppen. Om en vei ser bra ut på et satellittbilde, må veien kjøres for å kunne vurdere beskaffenheten.

Alle på Stortinget vet og snakker om dette, men ingen gjør noe med det, annet enn å nedsette komiteer, den ene mer utsettende etter den andre!

Vi ser dette når folk og kommuner må vente i årevis på å få bygge bolig på små arealer der jordbruksverdien ligner på en skjærtue, mens systemet behandler hver slik skjærtue som om hele matsikkerheten sto og falt på den.

Det samme ser vi når reindriftshensyn i praksis har fått en nærmest uangripelig stilling, selv der det bestride kunnskapsgrunnlaget er svakt eller omstridt. Forholdsmessigheten fortrenges av urimelig uforholdsmessighet. Resultatet ser vi; stillstand, svakere bosetting, mindre framtidstro, fraflytting, avvikling og dypere mistillit til staten.

Dette er ikke rettferdighet. Dette er firkantet regelforvaltning gjort til en slags religion og ritual..

© Ságat