Igjen ser vi at staten, ved Olje- og energidepartementet, nå Energidepartementet (ED), skaper sin egen versjon av historien.

For det første blir det at det er omsøkt to vindkraftanlegg innenfor Jillen Njarke reinbeitedistrikt, men bare ett får konsesjon, tillagt vekt som avbøtende tiltak.

Norges institusjon for menneskeretter (NIM) skriver i sin rapport om «Menneskerettslig vern mot inngrep i samiske bruksområder» at «Det kan stilles spørsmål ved om det å avslå et visst antall søknader i et område kan anses som avbøtende tiltak. Menneskerettighetskomiteen har ikke vurdert avbøtende tiltak på denne måten. En slik praksis vil gjøre det enkelt for tiltakshaver å planlegge med dette og legge inn flere søknader enn de egentlig regner med å gå videre med».

Utgangspunktet skulle altså vært å sammenligne effekten av ett (eller ti) vindkraftverk med de null som var der tidligere.

Videre mener ED «at det er helt avgjørende for å kunne gi konsesjon til Øyfjellet vindkraftverk, at reindriftens flytt(ing) til og fra vinterbeiteområdene i nordvest sikres. Departementet mener dette mest hensiktsmessig kan sikres ved at det inngås avtale mellom tiltakshaver og reinbeitedistriktet». (Olje- og energidepartementet (OED) vedtak av 16. nov. 2016 – Øyfjellet og Mosjøen).

«Departementet konstaterer at flere av distriktets anførsler om konsekvenser av vindkraften er forhold som kan kompenseres blant annet gjennom tilpasninger og avbøtende tiltak. Departementet legger vekt på at planområdet for Øyfjellet vindkraftverk er noe tilpasset av hensyn til reindriften, og at det er forutsatt ytterligere avbøtende tiltak for å sikre adkomst til vinterbeitene i nordvest».

Departementet mener også at «Tiltak for å sikre flytt til og fra vinterbeitene i nordvest skal forlegges Fylkesmannen i Nordland for en vurdering etter reindriftsloven».

Og som avdelingssjef Tollef Taksdal i Energidepartementet forklarte i retten, slik ble det ikke.

For det neste som skjer er at utbygger søker om dispensasjon fra tilleggsvilkåret som NVE hadde fastsatt om utsatt iverksettelse av anleggsvirksomhet under flytting av rein, der OED i april 2020 ga Øyfjellet Vind midlertidig dispensasjon fra dette kravet, slik at de ikke trengte å stanse anleggsarbeidet i dagene under reinenes flytting forbi anleggsområdet likevel. Reinbeitedistriktet klaget til departementet over dette, men fikk ikke medhold.

(Rett nok førte dette til at Storebrand Invest etter hvert tok Øyfjellet ut av investeringsporteføljen sin fordi de vurderte at risikoen for at det forelå brudd på menneskerettigheten var for stor.)

Etter hvert kommer NVE med en liste over tenkbare avbøtende tiltak, uten at disse er realitetsvurdert. Utbygger avviser uansett de aller fleste av forslagene.

Advokat Fleischer, som representerte reindrifta, mente at departementet i 2024 i realiteten fjernet plikten til å sikre flyttleia, og i stedet sendte regningen og risikoen videre til reindrifta. Når tiltak tas ut av planen og erstattes med et mulig fremtidig erstatningskrav, forsvinner samtidig den konkrete forpliktelsen for utbygger.

Dermed trådde i realiteten staten ut av saken og overlot til partene å løse dette gjennom rettsapparatet. Dog stiller staten, ved en regjeringsadvokat, som partshjelp for utbygger.

I sitt sluttinnlegg sier regjeringsadvokat Anders Blakstvedt at det ikke trengs noen avbøtende tiltak fordi at tilpasningene reindriften trenger å gjøre for å fortsatt kunne drive med reindrift i området er så små at de omfattes av tilpasningsplikten.

Dermed blir også statens konklusjon at de problemene reindrifta møter, er noe de må tåle.

Blakstvedt tegnet samtidig opp sin egen løsning på konflikten, nemlig at reindrifta går tilbake til et eldre driftsmønster.

Blakstvedt argumenterte videre for at det først og fremst er flokkstørrelsen som gjør flytting vanskelig.

– Det er de store flokkene som er problematisk, sa han.

Han mente vestre siida, med lavere reintall, fortsatt vil kunne drive på vestsiden og bruke sone 5, og at det derfor ikke er grunnlag for å si at vindkraftverket truer reindriftas eksistens.

Sluttreplikken gjorde dermed statens linje helt tydelig:

Vindkraftverket er lovlig, inngrepet må tåles, og løsningen ligger først og fremst i at reindrifta reduserer flokkstørrelsen og går tilbake til gamle driftsmønstre.

Så her er en historie om en stat som lover alle de riktige tingene, slik at den tillatelsen staten ønsker seg kan gis. Men som avdelingssjef Tollef Taksdal i Energidepartementet forklarte i retten, slik ble det ikke. Ingen av de fine forutsetningene ble gjennomført.

I tillegg er det ene avbøtende tiltaket som staten mener den har gjennomført, nemlig å avslå en av de to søknadene om å bygge vindkraftverk, trukket sterkt i tvil som gyldig argument av NIM.

Men kanskje er regjeringsadvokatens sluttreplikk i realiteten en lissepasning i forhold til vurderingen av mulig brudd på SP27?

Artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP 27) har gjennom praksis blitt den viktigste internasjonale bestemmelsen om urfolks vern mot inngrep og om deres rettigheter til å sikre og videreutvikle sin kultur. (NIM-R-2022-001).

© Ságat