Staten skyver ansvaret over på reindrifta |
I stedet møter staten i retten med et klart budskap: Vindkraftverket er lovlig. Inngrepet står. Reindrifta må tilpasse seg.
Regjeringsadvokat Anders Blakstvedt sa det rett ut: Reindrifta må «tåle de ulempene» inngrepet medfører. Alternativet som skisseres, er at næringa endrer driftsform, reduserer belastningen – eller går tilbake til det har beskriver som «det gamle driftsmønsteret» med små flokker og til fots.
Dette er ikke bare juss. Det er et politisk standpunkt formulert som juss.
For staten er ikke bare lovgiver og forvalter i denne saken. Den er også aktiv forsvarer av inngrepet – og bruker sin makt til å definere hva reindrifta må finne seg i.
Men det stopper ikke der.
Øyfjellet-saken: – Hvem har rett i sin virkelighetsbeskrivelse?
Gjennom saken har det også blitt tydelig en grunnleggende skepsis fra staten til reindriftas egen kunnskap. Erfaringsbasert kunnskap fra reindrifta og rapporter fra samiske fagmiljøer som Protect Sápmi, blir i liten grad tillagt avgjørende vekt. I stedet møtes de med motforestillinger, nedtoning og i praksis mistillit.
Når reindrifta beskriver konsekvensene av inngrepet, blir svaret at problemene skyldes hvordan reindrifta selv driver. Når fagkyndige peker på behovet for omfattende tiltak, blir svaret at det finnes enklere løsninger hvis bare reindrifta tilpasser seg.
Det er en oppsiktsvekkende linje.
For dette handler ikke bare om uenighet i en rettssal. Det handler om hvilken kunnskap staten velger å stole på, og hvilken den avviser.
Når erfaringsbasert kunnskap fra samiske næringer systematisk skyves til side, svekkes også grunnlaget for reell likebehandling.
Øyfjellet-saken: – Staten skjøv ansvaret over på reindrifta
Så til det prinsipielle:
Når staten sier at reindriftsretten ikke er ekspropriert, er det formelt riktig. Men samtidig erkjenner den at inngrepet skaper ulemper som må håndteres. Og løsningen staten peker på, er ikke å begrense inngrepet. Det er å endre reindrifta.
For hva er egentlig en rettighet verdt, dersom den bare gjelder så lenge den ikke står i veien for utbygging?
Hva slags vern har en flyttlei hvis den kan bli så vanskelig å bruke at reindrifta må legge om driften sin?
Øyfjellet-saken: – Tilpass dere vindkraftverket
Staten gir i praksis sitt svar: Retten består, men bruken må tilpasses.
Det er en farlig presedens.
For det betyr at inngrep ikke trenger å fjerne en rettighet formelt for å svekke den reelt. Det holder at belastningen blir stor nok til at den må omgås.
Advokatene for reindrifta har vært tydelige: Det finnes ingen løsning som gjør dette nøytralt. Inngrepet er skadelig uansett.
Øyfjellet-saken: – Resten er støy
Likevel møter de en stat som ikke bare avviser konsekvensene, men også kunnskapen som beskriver dem.
Det er vanskelig å lese dette som noe annet enn en ansvarsfraskrivelse.
Når staten samtidig har gitt tillatelsen, definert rammene og nå forsvarer resultatet i retten, er det et alvorlig signal.
Øyfjellet-saken handler derfor om mer enn vindkraft.
Øyfjellet-saken: Staten forsvarer utbygger
Den handler om hvilken plass reindrifta faktisk har når staten både setter rammene, tolker konsekvensene og avgjør hvilke erfaringer som teller.
Det er svært ille når staten tillater seg å opptre arrogant og nedlatende.
Svært ille når staten tillater seg å opptre arrogant og nedlatende