Hvorfor vi ser bort?

Hvert år rapporterer tusenvis av norske barn at de blir mobbet på skolen.

Arbeidstilsynet mottar et jevnt tilsig av varsler om trakassering på arbeidsplasser. Barnevernet får meldinger om omsorgssvikt som burde vært fanget opp langt tidligere.

Seksuelle overgrep avdekkes år eller tiår etter at de fant sted – ofte i miljøer der mange visste, men ingen grep inn. Vi har lovverk, handlingsplaner og retningslinjer. Likevel fortsetter det.

Og det er ikke et nytt fenomen. I over hundre og femti år – fra midten av 1800-tallet til slutten av 1900-tallet – førte den norske staten en systematisk fornorskningspolitikk rettet mot samer og kvæner. Barn ble tvunget til å snakke norsk på skolen, internater fjernet dem fra familiene, og hele kulturer ble aktivt undertrykt.

Det skjedde ikke i det skjulte. Det var offisiell politikk, vedtatt av Stortinget, gjennomført av lærere og prester, akseptert av storsamfunnet. Spørsmålet er det samme nå som da: Hvorfor grep ingen inn?

Svaret ligger i noen grunnleggende trekk ved menneskelig psykologi – svakheter som forskningen har dokumentert gjennom over femti år, og som vi fremdeles ikke tar tilstrekkelig på alvor.

Lydighet: Å følge ordre mot bedre vitende

I 1963 publiserte sosialpsykologen Stanley Milgram ved Yale University resultatene av et eksperiment som sjokkerte forskersamfunnet. Han ba vanlige mennesker om å gi elektriske støt til en annen person, på instruks fra en forsker i hvit frakk.

Støtene var ikke ekte, men forsøkspersonene trodde det. Hele 65 prosent var villige til å administrere det de trodde var livsfarlige støt – simpelthen fordi en autoritetsfigur ba dem om det.

Milgrams funn avdekket noe dypt urovekkende: Vi har en forankret tilbøyelighet til å adlyde autoriteter, selv når det strider mot vår egen samvittighet.

I en skole der rektor bagatelliserer mobbing, i en institusjon der ledelsen overser varsler, i en familie der den dominerende parten definerer virkeligheten – der slutter de andre å stole på sin egen moralske vurdering. De adlyder. De tier. Ikke fordi de er dårlige mennesker, men fordi de er mennesker.

Under fornorskningen var det lærere som så at samiske og kvænske barn led under forbudet mot å snakke sitt eget morsmål. Men de fulgte instruksene. Regelverket sa at norsk var eneste tillatte språk. Autoriteten hadde talt, og lydigheten fulgte.

Situasjonens makt: Når systemet former........

© Ságat