Et samisk topartisystem uten rom for alle samer |
Jeg er ikke medlem av noe parti. Jeg skriver som en uavhengig stemme. Jeg brenner for at etterkommere av assimilerte og marginaliserte samer opplever anerkjennelse – fra storsamfunnet, men like mye fra de samiske samfunnene selv og fra Sametinget.
Og jeg er spent på oppfølgingen av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Det kommer trolig til å prege samepolitikken i mange tiår fremover. Anerkjennelse vil kunne være et viktig og virkningsfullt bidrag til forsoningen for det tapet deres forfedre og formødre ble påført.
Og jo mer jeg ser på dagens partipolitiske landskap i Sametinget, dess mer lurer jeg på om det politiske hjemmet disse menneskene fortjener, ikke finnes ennå i tilstrekkelig grad.
Et topartisystem med kjent dynamikk
Etter valget i 2025 kontrollerer NSR og Nordkalottfolket til sammen 33 av Sametingets 39 mandater. De seks siste er fordelt på tre partier. Det er ikke lenger et flerpartisystem med reelle koalisjonsalternativer – det er et topartisystem der den store sugekraften trekker alle velgere mot én av to poler, og der de gjenværende småpartiene er avhengige av hvilken storblokk de støtter.
Den dynamikken kjenner vi fra et annet demokrati. I USA har topartisystemet skapt en situasjon der millioner av velgere ikke stemmer for noe, men mot noe. Man stemmer på det partiet som er minst verst.
Man stemmer taktisk for å hindre den man frykter mest. Ikke fordi man er begeistret for kandidaten, men fordi alternativet er verre.
Noe av den samme dynamikken kan man ane på Sametinget. Velgere som ikke primært identifiserer seg med enten NSRs urfolksrettighets- og reindriftsorientering eller Nordkalottfolkets kystsamiske opposisjonsprofil, kan oppleve at de presses inn i én av de to blokkene.
For noen velgere handler valget mindre om hva de er for, og mer om hvem av de to de er minst mot. Det er ikke dermed sagt at Sametinget og det amerikanske topartisystemet er sammenlignbare – konteksten, skalaen og de politiske spørsmålene er grunnleggende forskjellige.
Men mønsteret der to dominerende blokker snevrer inn rommet for andre politiske hjem, er gjenkjennelig. Og det er et mønster som kan tyde på at noe mangler.
Hva fornorskningen faktisk etterlot seg
For å forstå hva som kan mangle fremover, må vi forstå hvem som er i ferd med å melde seg inn i det samiske demokratiet – og hva de bærer med seg. Mange av dem søker tilbake til noe samisk, men ikke nødvendigvis til det samiske slik det tradisjonelt har vært definert. For å forstå den søkenen, må vi se på hva fornorskningspolitikken faktisk skapte.
Fra 1850-tallet og gjennom over hundre år gjennomførte den norske staten en systematisk assimileringspolitikk overfor samer og kvæner. Virkemidlene var mange: Forbud mot samisk og kvænsk i skolen fra 1880-årene, internatskoler der barn ble sendt bort fra hjemmet og straffet for å snakke morsmålet, kirkens aktive rolle i å erstatte samisk spiritualitet med norsk lutheranisme, offentlige navn som fortrengte samiske stedsnavn, og eiendomspolitikk som undergravde tradisjonelle bruksrettigheter.
Men fornorskningspolitikken rammet ikke likt. Den canadiske psykologen John Berry beskriver fire mulige utfall når kulturer møtes under slikt press: Integrasjon, assimilasjon, separasjon og marginalisering.
For kjernesamiske innlandssamfunn – der samisk språk, reindrift og læstadianismen fungerte som kulturelle buffere – var separasjon og integrasjon mulig å opprettholde. Disse samfunnene beholdt en samisk kjerne under press.
For sjøsamene og de fastboende samene langs kysten var situasjonen annerledes. Der var det norske nærværet tettere, fornorskningstrykket sterkere, og beskyttelsesmekanismene færre. Mange endte i det Berry kaller marginalisering: De mistet det samiske uten å bli fullt ut norske.
Organisasjonspsykologen Edgar Schein hjelper oss å forstå hvorfor skaden gikk så dypt. Han beskriver de grunnleggende antakelsene som sitter i oss uten at vi sier dem høyt.
Fornorskingen lyktes ikke bare med å fjerne kofter og språk. Den plantet på det dypeste nivået en antakelse om samisk mindreverdighet som til slutt ble overtatt av samene selv. Det er den antakelsen som ble videreført i familier der barna ikke fikk lære hvem de var.
Denne historien er i stor grad gjennomlevd. Generasjonene som bar den tyngste byrden av den direkte fornorskningstiden, er borte eller gamle. Det vi nå ser i manntallsveksten er ikke primært folk i akutt sorg over tapt kultur – det er etterkommere, ofte i andre eller tredje generasjon etter fornorskningstiden, som har nok avstand til fortiden til å begynne å stille spørsmål.
Hvem var vi egentlig? Hva ble tatt fra familien vår? Og hva betyr det for meg i dag? Det er en annen bevegelse enn bare fornorskningstidens smerte. Det er mer en søken.
Hva manntallet forteller
Fra 5.500 registrerte i 1989 til over 25.000 i 2025. Mellom 2021 og 2025 alene vokste manntallet med 25 prosent. Veksten er sterkest i Sør-Norge, der kretsen vokste med over 40 prosent, og i Nordre krets langs Finnmarkskysten og Nord-Troms. Innen 2037 vil sannsynligvis rundt en tredjedel av alle stemmeberettigede bo utenfor de kjernesamiske områdene.
Disse nye velgerne er ikke en homogen gruppe. Noen er samer fra kjernesamiske familier som har flyttet til byene. Mange er etterkommerne – mennesker i Bodø, Trondheim, Oslo, Stavanger og Fredrikstad som har oppdaget samisk slekt og nå forsøker å finne ut hva det betyr.
De har ikke reindriftssamisk bakgrunn. De har ikke sjøsamisk kystidentitet i tradisjonell forstand. De har en genealogi og en søken – og de møter et politisk landskap som ikke snakker til dem.
Partiene og deres begrensninger
NSR er det historisk dominerende partiet, grunnlagt på urfolksrettigheter, samisk selvbestemmelse og et sterkt forsvar for samisk språk og reindrift. Det er en ryggrad i samepolitikken som har betydd enormt.
Paradokset er at NSR gjør det sterkest jo lenger unna reindriftens kjerneområder man kommer – de vinner Sør-Norge-kretsen klart med 42 prosent av stemmene. Men programmessig og symbolsk kommuniserer de primært til et samisk fellesskap som allerede kjenner seg hjemme i den samiske offentligheten.
Kravet om samisk selvbestemmelse, reindriftsvern og urfolksrettigheter er viktige saker – men de er ikke inngangsdørene for mennesker som fremdeles holder på å finne ut om de i det hele tatt er same.
Nordkalottfolket har gjort noe viktig: De har gitt kystsamene langs Finnmarkskysten og i Nord-Troms en politisk arena der de ikke møtes som annenrangs samer, og der erfaringene fra fjordsamfunnene ikke underkjennes av en samisk «elite» i innlandet. Det er reelt og nødvendig, og forklarer NkFs formidable vekst – 55,6 prosent i Nordre krets i 2025. Men partiets suksess hviler på den samme geografiske og næringspolitiske forankringen som begrenser det.
NkF er i sin kjerne en kystsamisk opposisjon til NSR – reindriftskritisk, skeptisk til Sametingets innflytelse over kommunene, og dypt forankret i en spesifikk erfaring fra kysten av Troms og Finnmark. Den erfaringen appellerer ikke til barnebarna av de fornorskede i Bodø og Oslo. De kjenner seg ikke igjen i kyst-mot-innland-aksen. De søker ikke en posisjon i det slaget – de søker noe helt annet: Anerkjennelse av at de tilhører, uten å måtte velge side i en konflikt de ikke er del av.
Arbeiderpartiet hadde historisk en bru-funksjon mellom de to samiske hovederfaringene, men er i 2025 marginalisert til fire mandater og befinner seg i et politisk ingenmannsland der de verken er NSRs likestilte partner eller et troverdig alternativ for velgere som er misfornøyde med begge storblokkene. Senterpartiet er i praksis utradert. Samefolkets Parti har ett mandat og liten synlighet.
Utfordringene fremover
Til valget i 2029 vil prøven for alle partiene være dette: Klarer noen av dem å lage politikk og kommunikasjon som når etterkommerne av de assimilerte og marginaliserte – uten å kreve at disse velgerne først beviser sin samiskhet, uten å plassere dem i en geografisk eller næringspolitisk konflikt de ikke er del av, og uten å forutsette at de allerede kjenner det samiske politiske landskapet? NSR har ideologisk infrastruktur for det – forsoning, mangfold, revitalisering, selvbestemmelse for alle samer.
Men infrastrukturen kommuniseres ikke til folk som er på utsiden og leter inn. Nordkalottfolket har retorikken om likeverd, men har fylt den med et kystsamisk innhold som ekskluderer den urbane, genealogiske søkeren.
Til valget i 2033 vil legitimitetsspørsmålet tvinge seg frem: Hva er Sametingets demokratiske og urfolkspolitiske legitimitet når en tredjedel av velgerne bor utenfor Sápmi og primært er opptatt av kulturell og identitetsmessig tilhørighet snarere enn arealrettigheter i Finnmark? Det er ikke et argument mot disse velgerne – det er en strukturell spenning som ingen partier foreløpig adresserer godt nok.
Til valget i 2037 er det et åpent spørsmål om noen vil forsøke å fylle vakuumet. Valgordningen uten utjevningsmandater er hard mot nye partier – men ikke umulig å overkomme, som Nordkalottfolkets egen historie viser.
Dersom ingen av de eksisterende partiene innen da har klart å romme den postfornorskede, søkende velgermassen, er det et reelt rom for noe nytt. Ikke et protestparti, men et samlingsparti for dem som ble fratatt sin samiskhet av staten og nå ønsker en plass i det samiske demokratiet – på sine egne premisser, uten å måtte velge mellom to blokker de ikke tilhører.
Jeg våger denne påstanden: Det er det politiske hjemmet som mangler. Ingen partier bygger det godt nok i dag. Dess lenger det mangler, jo mer vil den voksende velgermassen enten stemme taktisk, stemme fraværende – eller en dag kreve noe nytt.