Ikke fordi uenighet er uvanlig i Finnmark, men fordi den bommer på hva som faktisk rører seg i nord. For oss som lever her, handler ikke dette om tåke, men om virkelighet. Om arbeid, bosetting og fremtid.

Nordkalottfolket har tatt realitetene innover seg. Vi vet at Finnmark er under press fra fraflytting, ensidige næringsstrukturer og mangel på arbeidsplasser som gir unge folk en reell fremtid her.

Derfor er vårt utgangspunkt enkelt. Skal folk bo og leve i nord, må vi skape rammevilkår som gjør det mulig. Som en del av dette bildet må vi forholde oss til «storkapital» og rike investorer da kapital for etablering av større prosjekter ikke finnes i et fylke med knappe 75.000 innbyggere.

Nilut forsøker seg også på en analyse av Sør-Varanger. Det er en analyse som ikke bare bommer, men som vitner om manglende forståelse for både historien og samfunnsbyggingen i kommunen.

Sydvaranger Gruve var ikke bare en industriarbeidsplass, det var selve ryggraden i et moderne samfunn. Den skapte boliger, infrastruktur, fagmiljøer og en arbeiderkultur som fortsatt preger Kirkenes og omegn.

Ja, gruvedrift setter spor. Det vet vi. Naturen bærer preg av det, og det gjør også folk. Men dette er ikke et argument for å snu ryggen til industri men et argument for å forvalte den klokt. Alternativet er ikke en uberørt idyll, men et samfunn uten arbeidsplasser og fremtidstro.

Det er her forskjellen mellom Nordkalottfolket og Norske Samers Riksforbund (NSR) blir tydelig. Der NSR ofte argumenterer ut fra et idealisert bilde av fortiden, forsøker vi å føre realpolitikk for fremtiden. Vi ønsker et mangfold av næringer, ikke for å erstatte tradisjonelle, men fordi vi vet at folk er forskjellige.

Ungdommen i Finnmark velger i økende grad yrkesfag. De ønsker å jobbe i industri, teknologi, bygg og helse. For mange er ikke framtidsdrømmen verken fjøs eller sjark.

Det betyr ikke at disse næringene er mindre verdifulle – men det betyr at de ikke er nok alene. Når NSR indirekte fremstiller nye næringer som et fremmedelement, overser de nettopp disse ungdommenes håp. Et samfunn som ikke gir rom for ulike liv, er ikke et levende samfunn.

Det samme gjelder retorikken om naturinngrep. Fryktbilder om «teppebombing» av Finnmark med vindkraft bidrar lite til en opplyst debatt. Ser man på kart fra både Motvind Norge og Norges vassdrags- og energidirektorat, er det åpenbart at virkeligheten er mer nyansert.

Eksisterende anlegg er få, og mange omsøkte områder blir aldri bygget ut. Samtidig er det verdt å merke seg at vindkraft heller ikke er økonomisk «i vinden» for tiden. Kapitalen NSR advarer mot, lar i praksis mange av disse prosjektene ligge. Også det er en realitet.

I konkrete saker viser forskjellen seg enda tydeligere. I spørsmålet om Melkøya var vi mot elektrifisering. Vi tapte den kampen. Når beslutningen først er tatt og utbyggingen er i gang, har vi valgt å akseptere det og heller bruke ressursene på tiltak som faktisk kan styrke kysten og den sjøsamiske befolkningen.

For oss handler politikk om å få noe gjort. Ikke om å bruke millioner på advokater i Oslo, i en kamp man allerede har tapt. Her ligger en grunnleggende forskjell. Nordkalottfolket søker dialog og samarbeid både i det samiske og i det nasjonale fellesskapet der NSR søker rettsapparatet.

Når det gjelder samiske rettigheter, er dette ett av flere fundament for vårt arbeid. Men vi mener at rettighetsperspektivet må være bredere enn det NSR legger til grunn. I dag favner deres politikk i stor grad de få som er formelle rettighetshavere, særlig innen reindrift og resten blir ikke hørt eller tatt med i det gode selskap.

De fleste samer er ikke rettighetshavere i denne snevre forstanden. De bor langs kysten, i byene, i små lokalsamfunn. Når midler med NSR i spissen i stor grad kanaliseres til noen få områder i indre strøk, skaper det en skjevhet som ikke er forenlig med likeverd.

Kommunene Karasjok, Kautokeino og Porsanger får nær 45 % av midlene i Sametingets budsjett for 2026, 183 millioner til tre kommuner med knappe 9.000 innbyggere. Dette er ikke tåkeprat, men harde og ubestridelige fakta som NSR og Nilut ikke synes det er verdt å nevne.

Likeverd er selve kjernen i Nordkalottfolkets politikk. Det betyr at vi forsøker å omsette verdier til handling, ikke bare ord. Det betyr å bygge et samfunn der folk har reelle muligheter, uansett om de jobber i reindrift, industri, skole eller helsevesen.

Derfor blir det også vanskelig å ta kritikken om manglende verdigrunnlag på alvor. Spørsmålet er heller hvor likeverdstanken ligger hos NSR, når deres prioriteringer i praksis favoriserer noen få eller seg selv.

Til slutt vil jeg fremheve at det i Sør-Varanger lyses ut rundt 230 stillinger knyttet til ny gruvedrift, med en driftshorisont på 20 år. For NSR kan det framstå som kortsiktig og uviktig. For unge fagarbeidere og lærlinger er det noe helt annet.

20 år er nær halvparten av et arbeidsliv. Det er 20 år med inntekt, kompetansebygging, familieliv og samfunnsutvikling. Det er 20 år som kan være avgjørende for om folk velger å bli eller flytte. For oss er ikke dette uvesentlig. Det er selve kjernen i politikken.

Nordkalottfolket står ikke for tåkeprat. Vi står for et tydelig valg. Et Finnmark og et Nord der folk kan leve ulike liv, ha ulike jobber og bygge sin fremtid på likeverdige vilkår.

Det er ikke en drøm om fortiden.

Det er et ansvar for fremtiden.

© Ságat