Samepolitikken lammer demokrati og utvikling |
Dette med å særbehandle én av landets minoriteter – samene – som «urfolk» har vært et statlig maktpolitisk feilgrep. Vedtaket er ikke underbygget objektivt vitenskapelig om hvorvidt samene bør har slik status – hvorvidt de som gruppe oppfyller vilkårene i ILO-konvensjon 169. Konvensjonen ble milepælen for innføringen av norsk «etnisk-skille-politikk». Der har målgruppen betegnelse som tribal, indigenous og native, som så er blitt til «urfolk» på norsk. Urfolk betyr i norske ordbøker de første, opprinnelige folk. Men etter ILO 169 omdefinerte staten ordet til å dreie seg om folk på den tid da statsgrensen ble fastsatt. Men ved grensereguleringene de seneste 500 årene var det også andre folk i nord.
Mange års gjensidig assimilering innad i befolkningen har gjort det vanskelig å skille ulike gruppetilhørigheter fra hverandre – språklig, kulturelt og i levesett. Å betegnelsen samer som eneste «urfolk» mister derfor mening. Alternativet ble dermed å konstrueres diffuse skillelinjer, jf. kriteriene om innmelding i sametingsmanntallet.
En naturlig samfunnsutvikling medfører uvegerlig til at alle grupper i vårt land – så som språk-, kultur- og opprinnelsesminoriteter – over tid i ulik grad er utsatt for påvirkning. Historisk har samer og andre med annen herkomst blandet seg med hverandre gjennom nære forhold og giftemål. Assimilasjon har alltid skjedd og vil trolig også skje i fremtiden. Resultatet er stort sett en harmonisk miks i slekt og familier.
Til tross for dette har vi fått særlige samiske tiltak som skaper skiller og segregerer. Splittelser og uro i kjølvatnet er ikke til å unngå.
Samer er ikke marginaliserte
Marginalisert er et negativt ladet ord og brukes ofte i omtalen........