Når det gjelder utbygging av kraftlinjer i Øst-Finnmark, står Statnett overfor viktige beslutninger. Spørsmålet handler om å balansere behovet for økt strømkapasitet med kostnadseffektive løsninger.

Den foreslåtte 420 kV-linjen til Varangerbotn er betydelig dyrere enn å oppgradere den eksisterende 132 kV-linjen mellom Lakselv og Adamselv, men begge gir samme N-1 kapasitet.

Hvorfor foreslår Statnett den dyreste løsningen, og hva betyr det for strømnettet og kostnadene for samfunnet?

Når du er på tur langt inne på fjellet, og hodelykten din er den eneste lyskilden på mørke høstkvelder, så vil du ta godt vare på den. Noen tar med en ekstra hodelykt som backup, slik at de har en reserve hvis hovedlykten svikter.

Hvis hovedlykten slutter å virke, må du stole på lyset fra din back-up. Det er derfor viktig å ikke sette seg i en situasjon der du er helt avhengig av et sterkere lys enn din back-up kan levere.

På strømspråket kalles det N-0 dersom du ikke har backup, og N-1 dersom du har en reserveløsning. I eksempelet over er N-1 situasjonen der du har med en ekstra lykt, men husk at det svakeste leddet må betraktes som reserveløsningen. Hvis du ikke har to like sterke lykter, må du kunne stole på den svakeste hvis hovedlykten svikter.

Det er riktig å si at Varangerbotn ligger i enden av strømnettet i Norge. Statnett eier og drifter hovedstrømlinjen, som på strømspråket kalles transmisjonsnettet.

Dette nettet er totalt 12.000 km langt og består av både 132 kV- og 420 kV-linjer, avhengig av strømbehovet i området. Til Varangerbotn går det to 132 kV-linjer, i tillegg til en 220 kV-linje fra Finland. Så, selv om Varangerbotn er endepunktet for transmisjonsnettet i Norge, har det flere tilknytningspunkter, inkludert fra Finland.

På transmisjonsnettet i Norge er det kun én 132 kV linje mellom Lakselv og Adamselv. Linjen er bygd i 1974 og vurderes som en flaskehals langs hovedstrømlinjen til Varangerbotn.

Dersom linjen mellom Lakselv og Adamselv faller ut, så har Øst-Finnmark backup........

© Ságat