Når jeg studerer rapporten, er det to grupper som historisk er rammet mer enn alle andre – den sjøsamiske befolkningen og den kvænske befolkninga i fjordene og på kysten i Troms og Finnmark. Disse har i stor grad har tapt mye av språket og står i fare for å miste rettigheter fordi de norske myndighetene åpenbart ikke mener at de oppfyller vilkårene for å bli definert som urfolk på grunn av at fornorskningen har gått for langt.

I rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen slås det fast at kvænene har bodd i Troms og Finnmark i flere hundre år før de første grensene ble trukket opp mellom Norge og Sverige/Finland i 1751: «Det var kvæner i… Troms… og Finnmark… på 1500-tallet» (s. 144).

Det er også kjent at kvænene har vært et folk på Nordkalotten helt siden både fra kvænsk og samisk etnisitet oppsto rundt år null. Jamfør (Samenes historie frem til 1750, s. 35). Det er også kjent at kvænene og samene hele denne tiden har handlet med hverandre og både samer og kvæner er også nevnt i Norges eldste historiske kilde. Jamfør (Ottars beretning, 890-tallet). I rapporten gjengis det hva som er kriteriet for at kvænene, i likhet med samene, skal kunne defineres som et urfolk i Norge:

«Folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da erobring eller kolonialisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som, uavhengig av sin rettslige stilling, har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale,........

© Ságat