Jeg merker det selv, kanskje registrerer jeg en oppløftende reportasje om et tilbud for personer med demens. Jeg reagerer på en alvorlig sak om ensomhet, fall eller manglende stell på et sykehjem. Jeg blir engasjert, opprørt eller inspirert. Så henter hverdagen meg inn og jeg fortsetter som vanlig. Er det noen som kjenner seg igjen?

Jeg tror det er menneskelig å omfavne en sak når den kommer nær.

Bestemor flytter på sykehjem. En forelder får demens. En ektefelle blir avhengig av hjelp.

Plutselig har eldreomsorgen fått et navn og et ansikt vi kjenner.

Da oppdager vi hvor mye det betyr at noen kjenner mennesket bak hjelpebehovet. At noen vet hvilken musikk pappa liker, hva mamma har arbeidet med, eller hvorfor bestemor blir rolig av å komme ut. Vi reagerer dersom hjelpen ikke passer den vi kjenner og er glad i. Det er også forståelig. Vi ønsker alle å bli sett som den vi er.

Alle venter på noen andre

Mens dette skjer, går den politiske diskusjonen sin vante gang. Partiene peker på hverandre og presenterer ulike løsninger på bemanning, økonomi og organisering. Det er politikernes oppgave å diskutere dette, og det offentlige skal ha ansvaret for gode og........

© Ságat