Når vi snakker om beredskap i nord, handler det naturlig nok om Forsvaret, veier, havner, strømforsyning, elektronisk kommunikasjon, helse, mat og drivstoff. Alt dette er avgjørende.

Men beredskap handler også om mennesker.

Det handler om tillit. Om språk. Om hvem vi lytter til når informasjonen spriker. Om hvem vi stoler på når myndighetenes informasjon konkurrerer med rykter, desinformasjon og påvirkning utenfra. Og det handler om den kanskje mest grunnleggende følelsen av alle: at dette samfunnet er vårt, og derfor verdt å ta vare på.

Her mener jeg kunst- og kulturfeltet har en rolle som i for liten grad er en del av beredskapstenkningen.

Kultur er også infrastruktur

Vi er vant til å tenke på infrastruktur som noe fysisk. En vei, en kai, et strømnett eller en fiberkabel.

Men samfunn har også en kulturell infrastruktur.

Den består av språkene våre, fortellingene våre, møteplassene, institusjonene, kunstnerne og menneskene som formidler erfaringer mellom generasjoner. Den skaper tilhørighet og fellesskap, men også evnen til å forstå hverandre.

Dette blir særlig viktig når et samfunn settes under press.

Kunstnere skal selvsagt ikke overta oppgavene til Forsvaret, politiet, helsevesenet eller andre beredskapsaktører. Det er heller ikke poenget.

Poenget er at dersom beredskap handler om samfunnets evne til å tåle en krise og fortsatt fungere,........

© Ságat