Sametingets makterobring nord for Dovre |
Karasjok-møtet blir startskuddet på en ny fireårsperiode med utvikling av urfolkspolitikk. Ordinær lobbyvirksomhet blir avløst av en lovfestet samtykkedialogprosess med stortingsorganer og to statsfinansierte etnopolitiske dramaturger fra Sametinget, som aktører.
Med Stortingets aktive medvirkning er det etablert strukturer med føringer om hvordan aktørene må handle fremover: Stortingskomiteer har fått forhandlingsplikt og Sametinget er tildelt kontorplass i stortingsbygningen.
Sametingets kontor i stortingsbygningen blir Sametingsrådets hub i Oslo; – ideologenes knutepunkt for koordinering og utvikling av krav om særrettigheter for «urfolket og urfolksnæringene (altså for alle som driver med samisk kulturutøvelse)».
Etnopolitikerne stiller ikke tomhendte til samtykkedialogmøtene. I forberedelsene til møtene vil de hente støtte fra «Urfolksavdelingen i Kommunal- og distriktsdepartementet» – et etnopolitisk ekkokammer – og fra «Norges institusjon for menneskerettigheter» (NIM), med en NSR-politiker i styret og en NSR’er i NIMs fagutvalg samt fra de samepolitiske aktivistene ved NIMs avdelingskontor i Kautokeino (Gáldu –........