Samehets forkledd som samfunns kritikk |
Hvordan enkelte bruker sin makt (Fjellheim) og prøver å fremstå som et offer. Fjellheim prøver å fremstille det som om han representerer «mannen i gata» og kun er opptatt av rettferdighet og derfor ikke trenger å være sannferdig. Derav hans kommentarer som stort sett dreier seg om «samfunnskritikk» av det samiske i han nye stilling som politisk redaktør i «iFinnmark»
Når retorikken skifter ham
Historisk sett var hets mot det samiske folket ofte direkte og grov. I dag ser vi en utvikling der språket har blitt mer polert. Hatet og fordommene «forkles» ofte som en prinsipiell motstand mot særrettigheter, ressursfordeling eller byråkrati. Dette fenomenet kalles gjerne forkledd samehets.
Ved å ramme kritikken inn som «systemkritikk», forsøker avsenderen å flytte samtalen fra et spørsmål om menneskeverd og minoritetsvern til et spørsmål om rettferdighet for majoritetsbefolkningen.
Typiske kjennetegn på forkledd hets
For å skille mellom saklig politisk debatt og retorikk som har som mål å stigmatisere, kan man se etter disse mønstrene:
Undergraving av urfolksstatus: Å omtale samiske rettigheter som «rasistiske særfordeler» eller å nekte for at samer er et urfolk. Dette er ikke systemkritikk, men en fornektelse av internasjonale konvensjoner og historiske fakta.
Generalisering og kollektiv skyld: Når kritikk av for eksempel et vedtak i Sametinget eller en spesifikk arealkonflikt (som vindkraft eller gruvedrift) utvides til å gjelde «samene» som gruppe, deres kultur eller deres eksistensberettigelse.
Offer-reversering: En retorikk der majoritetsbefolkningen fremstilles som de egentlige ofrene for «samisk dominans», til tross for de historiske realitetene knyttet til fornorskning og maktforhold.
Grensen mellom kritikk og sjikane
Det må være rom for å kritisere politiske organer som Sametinget eller å diskutere bruken av utmarksressurser. Systemkritikk er en grunnpilar i demokratiet. Problemet oppstår når kritikken ikke lenger handler om hva som gjøres, men om hvem som gjør det.
Konsekvensene for samfunnet
Når hets forkles som systemkritikk, blir den vanskeligere å imøtegå. Den sniker seg inn i kommentarfeltene, lokalavisene og kaffepratene. For den som rammes, er effekten den samme: en følelse av utrygghet, utenforskap og en terskel som blir høyere for å delta i det offentlige ordskiftet.
Sannheten er at en sunn debatt om forvaltning av land og vann krever at vi kan snakke om rettigheter uten å angripe menneskers egenverdi. Å kalle samehets for systemkritikk er ikke bare intellektuelt uredelig; det er en trussel mot det inkluderende samfunnet vi forsøker å bygge.
For å forstå hvordan dagens «systemkritiske» samehets fungerer, må en se på hvordan de historiske mønstrene fra fornorskningstiden har overlevd ved å bytte ham, og hvordan de i dag forsterkes gjennom digitale ekkokamre.
De historiske røttene: Fra «sivilisering» til «rettferdighet»
Retorikken som brukes i dag, trakk sine første åndedrag under den statlige fornorskningspolitikken (ca. 1850–1980). Da ble hetsen begrunnet med evolusjonslære og nasjonalbygging – ideen om at den samiske kulturen var «underlegen» og måtte vike for den norske fremgangen.
Etter at Norge offisielt tok et oppgjør med denne politikken, ble det sosialt uakseptabelt å angripe samer basert på rasebiologi. Strategien endret seg derfor til en form for kulturell og politisk devaluering:
Likhetsdogmet: Man bruker det norske idealet om «likhet» som et våpen. Ved å argumentere for at «alle skal behandles likt», ignorerer man bevisst at likebehandling av ulike grupper ofte fører til dyp urettferdighet.
Ressurskamp som skalkeskjul: I Nord-Norge har kampen om arealer (gruver, vindkraft, hyttefelt) alltid vært intens. Her har «systemkritikken» ofte blitt brukt til å male et bilde av reindriften som en brems for moderne utvikling, snarere enn en legitim rettighetshaver.
Mekanismene i sosiale medier
I dagens digitale landskap ser vi at denne forkledde hetsen sprer seg raskere og mer effektivt enn før. Sosiale medier fungerer som en katalysator for det vi kan kalle «mikro-aggresjoner».
Algoritmer og polarisering
Algoritmer på plattformer som Facebook og X (tidligere Twitter) belønner innhold som skaper sterke følelser. En post som hevder at «Sametinget styrer over våre områder» (en klassisk systemkritisk overdrivelse), får langt mer engasjement enn en saklig utredning om finnmarksloven.
Hundefløyte-politikk: Man bruker kodespråk som «Oslo-eliten» eller «særinteresser» for å signalisere forakt for samiske rettighetsorganer uten å nevne ordet «same» direkte.
Anonymitet og flokkmentalitet: I lukkede grupper forsterkes narrativet om at majoritetsbefolkningen er «undertrykt». Dette skaper en trygg havn for ytringer som balanserer helt på kanten av det lovlige.
Den «nedkjølende effekten»
Når hetsen presenteres som politisk uenighet, blir det vanskeligere for moderatorer og politi å gripe inn. Resultatet er en alvorlig nedkjølende effekt på det samiske demokratiet:
Unge samer vegrer seg for å delta i samfunnsdebatten fordi de vet at uansett hvor saklige de er, vil de bli møtt med en vegg av «systemkritikk» som egentlig handler om deres rett til å eksistere som et eget folk.Dette skaper et paradoks: For å forsvare sine rettigheter må samer delta i en debatt hvor selve premissene ofte er rigget mot dem gjennom en forkledd retorikk.
Å avkle denne retorikken krever at vi som samfunn blir flinkere til å gjenkjenne når en debatt slutter å handle om forvaltning og begynner å handle om identitet. Det krever også at redaktørstyrte medier tar et større ansvar for å rydde i kommentarfeltene sine.
For å forstå hvordan denne retorikken fungerer i praksis, kan vi se på tre av de mest definerende sakene i nyere norsk historie: Fosen-saken og forvaltningen av Finnmarkseiendommen (FeFo). Og Nussir, der Fjellheim påstår det er bare yrkesdemonstranter som er aktive. Giften som skal spys i en fiskefjord betyr ikke noe.
Alle illustrerer hvordan juridiske og politiske uenigheter raskt glir over i noe mørkere når de utspiller seg i offentligheten.
Fosen-saken: «Rettsstaten mot distriktet»
Fosen-saken handlet om vindkraftutbygging som Høyesterett fastslo krenket samiske reindriftsutøveres rett til kulturutøvelse. Her så vi en tydelig todeling i argumentasjonen som ble brukt mot de samiske partene:
• Den «systemkritiske» masken: Kritikken ble rettet mot at «en liten gruppe» kunne stoppe det grønne skiftet. Det ble argumentert med at samfunnsøkonomiske hensyn og behovet for strøm burde trumfe internasjonale urfolksrettigheter.
• Hetsen under overflaten: I sosiale medier og enkelte lokalaviser endret tonen seg. Her ble reindriftsutøverne beskyldt for å være «grådige», at de «liksom-lekte samer» med moderne utstyr som sneskuter, og at de holdt hele nasjonen som gissel.
• Mekanismen: Ved å ramme det inn som en kamp for «strømpriser og arbeidsplasser», ga man folk en legitim grunn til å uttrykke dyp forakt for samisk kultur uten å fremstå som uttalte rasister.
Finnmarksloven: «Apartheid-retorikken»
Debatten rundt hvem som skal eie og forvalte grunnen i Finnmark er kanskje det tydeligste eksempelet på hvordan tunge politiske begreper brukes for å stigmatisere.
Bruken av ordet «Apartheid»: Et av de mest hyppige grepene i denne debatten har vært å kalle samiske rettigheter for «apartheid». Dette er et ekstremt eksempel på systemkritikk som kamuflerer hets. Ved å bruke et begrep knyttet til et brutalt, rasistisk regime i Sør-Afrika, forsøker man å snu saken på hodet: Urfolksvernet fremstilles som undertrykkelse av majoriteten.
Eierskap vs. bruksrett: Diskusjonen handler ofte om FeFo og styresammensetning. Kritikere hevder ofte at «samene tar landet fra oss», til tross for at loven er laget for å sikre rettighetene til alle innbyggere i Finnmark. Retorikken skaper et kunstig skille mellom «vanlige folk» og «samer med særfordeler».
Nussir vil ikke følge sin egen konsekvensanalyse.
Selskapet ble ilagt en bot av politiet for brudd på forurensningsloven.
Nussir ASA valgte å vedta boten. Ved å vedta boten unngikk de en rettssak, men de erkjente samtidig at de ikke hadde fulgt de formelle kravene til utslippstillatelse i den fasen av prosjektet. Ifølge Fjellheim er det bar motstand fra engasjerte utenfor området,
Når en analyserer disse sakene, ser en straks at den forkledde hetsen ofte følger en bestemt oppskrift:
Avvisning av historien: Man ignorerer at samiske rettigheter er en reparasjon av tidligere urett (fornorskningen), og presenterer dem i stedet som nye, ufortjente privilegier.
Mistenkeliggjøring av identitet: Man stiller spørsmål ved om de som uttaler seg er «samiske nok», spesielt hvis de bruker moderne teknologi eller bor i byer.
Økonomisk misunnelse: Man fokuserer ensidig på overføringer til samiske formål som om det var penger tatt direkte ut av lomma på naboen.
Fosen, finnmarksloven og Nussir viser at når de juridiske argumentene taper i retten, flytter kampen seg ofte over i det retoriske rommet. Der fungerer «systemkritikken» som en ventil for fordommer som ellers ikke ville tålt dagens lys.
Resultatet er en debatt som ikke lenger handler om å finne gode løsninger for arealforvaltning, men om å svekke legitimiteten til en hel folkegruppe.
Når debatten om samiske rettigheter kamufleres som systemkritikk, kan det være krevende å svare uten selv å bli dratt ned i en emosjonell skyttergravskrig. Strategien for å avkle denne retorikken handler ofte om å tvinge motparten tilbake til de faktiske realitetene og det juridiske rammeverket.
En oversikt over retoriske grep og motargumenter en kan bruke for å belyse hva som egentlig foregår i slike diskusjoner:
Mange som angriper samiske rettigheter, hevder de gjør det av prinsipiell motstand mot «særbehandling».Er de er like kritiske til andre former for særrettigheter i det norske systemet.
«De nevner at samiske rettigheter er udemokratiske særfordeler. Er de like prinsipiell motstander av odelsretten, boplikten eller de spesielle næringstilskuddene til landbruket i Sør-Norge? Hvis ikke, hvorfor er det akkurat det samiske vernet som er problemet?»
Forkledd hets baserer seg ofte på en idé om at samiske rettigheter dukket opp «ut av intet» som en urettferdig gave.Rettighetene ikke er privilegier, men en juridisk reparasjon av dokumentert urett (fornorskningen) og en anerkjennelse av eksisterende bruk.
Dette handler ikke om å gi noen 'mer' enn andre, men om å sikre at en minoritetskultur ikke utslettes av majoritetens behov – noe Norge har forpliktet seg til gjennom Grunnloven og folkeretten nettopp på grunn av vår felles historie.
Et vanlig angrep er at samer ikke er «ekte» hvis de bruker firhjuling eller bor i by. Det er absurd å fryse en kultur i tid for at den skal ha rettigheter.
Vi forventer ikke at en norsk bonde skal bruke hest og plog for å ha rett til jorda si. Hvorfor krever vi da at samisk kultur må være museal for å ha juridisk vern?
Skal helsevesenet, politi og diverse andre samfunns institusjoner tilbake til «røttene»?
Det er mange logiske brister i Fjellheims utallige angrep på det samiske:
Hvorfor skal samene ha mer makt over utmarka enn oss?
Samer er en trussel mot lokalbefolkningen.
Svaret er: Samiske rettigheter handler om rett til kulturutøvelse, ikke om å nekte andre tilgang til naturen.
Norge er for alle, vi trenger ikke et sameting
Samisk autonomi og stemme er illegitim.
Svaret er: Sametinget er et rådgivende organ som sikrer at demokratiet også hører de som ellers blir overkjørt av flertallet.
Dette er rasebasert politikk.
Samer er en «rase» som får fordeler, ikke et folk med rettigheter.
Svaret er: Dette er ikke rase, men folkerettslig status som urfolk. Det handler om politikk og juss, ikke biologi.
Det er ikke alle som unnes å kjempe for sin næring og livsgrunnlag. Reindrifta er en av næringene. Det sære argumentet om at reindrifta mottar subsidier er lite gjennomtenkt.
Det er småtterier i forhold til Fjellheims laug. Og i forhold til vindturbin industrien etc. etc.
Og som en reindriftsutøver sa: Om ikke tollmurene var kunne vi også solgt til utlandet og kanskje vi hadde unngått subsidier.