Tromsø er ikkje Nord-Noreg |
Det høyrest fint ut. Samlande. Nesten som eit løfte.
Men det er ikkje sant. For Nord-Noreg er ikkje Tromsø. Og Tromsø er heller ikkje sentrum i eit landskap som strekkjer seg frå Helgeland til Varanger.
La oss starte i sør. I Grane kommune på Helgeland – langt frå byliv, langt frå makt. Der kjenner folk på kroppen kva avstand betyr. Kva det vil seie når avgjerder vert tekne langt unna dei som blir råka.
Så flyttar vi oss heilt nordaust. Til Vardø.
Ein stad der vinterstormane formar menneske, ikkje politiske vedtak frå Tromsø. Ein stad der fiskeriet, naturen og fellesskapet er livsgrunnlaget – ikkje ringverknadar frå ein vekstby fleire hundre kilometer unna.
Når Tromsø veks, så veks Tromsø.
Det betyr ikkje at Vardø veks.
Det betyr ikkje at Grane veks.
Det betyr ikkje at resten av Nord-Noreg får det betre.
Verdiskaping som samlar seg i eitt punkt, blir ikkje automatisk delt. Tvert imot ser vi ofte det motsette:
– Kompetanse vert trekt inn til byen
– Kapital vert sentralisert
– Politisk merksemd følgjer veksten
– Og utkanten vert ståande att med mindre
Dette er ikkje samarbeid.
Det er ei stille tapping.
Eg trur ikkje ordføraren i Tromsø meiner vondt.
Men eg trur han tek feil.
For det finst ingen naturlover som seier at det som er bra for Tromsø, er bra for heile Nord-Noreg.
Det må bevisast. Dokumenterast. Delast – i praksis, ikkje i ord.
Så lat oss vere ærlege:
Når Tromsø krev statlege midlar, institusjonar eller funksjonar, så gjer dei det først og fremst for Tromsø.
Og det er heilt greitt.
Men då må ein også slutte å pakke det inn som noko anna.
Nord-Noreg treng ikkje meir retorikk.
Vi treng investeringar som faktisk når heile landsdelen – frå Helgeland til Varanger.
Vi treng ei forståing av geografi, avstand og ulikskap som går djupare enn eit kommunestyremøte i Tromsø.
Og vi treng leiarar som tør å seie: «Dette er bra for Tromsø – men ikkje nødvendigvis for alle.»
Først då kan vi begynne å snakke sant om Nord-Noreg.