Gjør det attraktivt å befolke kysten |
Mannen min, Olav, og jeg er to eldre samfunnsengasjerte mennesker, som følger ivrig med på det som skjer, – ikke minst her nord.
Nå handler det mye om at kystfolket ikke har blitt hørt – og har mistet mange av sine tidligere «rettigheter», hva gjelder kommunikasjonsmuligheter både på land og hav, fiskekvoter, muligheter for fiskere å få levert fangst, post, barnehager, skoler, ivaretakelse av eldre. Pasientreiser. Ja, vi kunne fortsette å ramse opp.
Dette har blitt til en ond sirkel, som har ført til fraflytting, og situasjonen har bare blitt verre og verre. Samtidig vet vi at mennesker ønsker å bo og leve der, når forholdene legges til rette for å kunne klare det.
Sametinget skulle ta ansvar for at også kystfolket rettigheter og interesser ble hensyntatt, liksom samene i indre strøk (elve- og fjellsamer)…
Min historie og de erfaringer jeg har gjort: Jeg levde mine første år i en «eplekasse-skjå» i flomålet, i fjæra i Øksfjord. Da jeg var tre år fikk jeg en bror og vi flyttet inn i et nybygd etterkrigshus, type «Katinka».
Jeg skjønte i tidlig alder hvorfor min far var en ihuga sosialist: Fra trettenårsalderen arbeidet han og flere gutter på samme alder på sildoljefabrikken i Øksfjord. Det var ikke lov. De var for unge, men for å bidra til økonomien i familien hjemme, var alle enige om at de måtte arbeide der.
Når det hørtes at Arbeidstilsynet var på tur, ble guttene frivillig låst inne på et rom. Der var de stille. Når besøket var over, ble døra låst opp.
Videre i historien: Noe senere, da min far var blitt fullt utvokst, kjøpte han seg en dress i Hammerfest. Årsaken til det var at dressene i nessekongens klesforretning i Øksfjord var mye dyrere. Da arbeidsgiveren fikk greie på dette, ble han oppsagt på dagen.
Han hadde sjarken sin, Lom, og tok til som fisker igjen. Det ble levebrødet, for han fikk aller nådigst selge fisken sin på bruket. Arbeidsfolk hadde ingen ting de skulle ha sagt. Det var kapitalistene som hadde «bukta og begge endene».
Min familie hadde en hemmelighet, som jeg ikke ble klar over før jeg var godt voksen og flyttet fra min barndoms bygd. Farmor – om dermed vi – var samisk.
Min farmors far registrerte seg som sjøfinn i en folketelling som ble gjennomført ikke så mange år før han døde. Han og faren druknet under fiske i 1886. Da var han 26 år og min farmor to år. Bestefar (farfar) var fra Ballangen i Ofoten. De var blitt kjent på Ingøya, der hun jobbet og han fisket. De ble kjærester; hun ble gravid, – og hans familie ville ikke vite av bestemor, fordi hun var samisk. Derfor var dette tabu å snakke om i hele deres liv.
Jeg regner med at min far og onkel var klar over dette i voksen alder, men ingen andre visste noe. Jeg fikk heller aldri vite at bestefarmor hadde mye slekt der vi vokste opp. Det ble aldri snakket om. Vi hadde aldri nær kontakt med dem, kun med min og min brors gudmødre og gudfedre. Vi barna snakket stadig om at vi var så liten familie.
Farmor var tospråklig, men brukte kun det norske språket når hun var sammen med mann, sønner, svigerdøtre, barnebarn og omtrent alle andre i bygda. Men hver vår fikk bestemor besøk, når alle var på arbeid. Da kom det biler, og i de bilene var det fint kledde reindriftssamer, som hadde ført rein til kysten.
Bestemor tok vel imot dem. De snakket ikke norsk da. Og senere vanket det deilig reinkjøtt på flere av oss. Bestefar spiste med god appetitt og sa ikke et skjevt ord vi ungene hørte, i all fall.
Jeg og min kusine, som var hos henne hver bidige dag, fikk høre at hun snakket et annet språk med reindriftssamene og et par kvinner, som pleide å være på besøk hos henne når bestefar og de andre voksne var på jobb. Vi registrerte det bare, men snakket ikke om det.
To måneder før min mor døde i 2000, utga Alta historielag en bok, som min far hadde skrevet. Den het «Morten og Anna», og handlet om hvordan sjøsamene i Øksfjord/Loppa levde med en nessekonge, som kuet, narret og lurte dem så mye han klarte. En trist roman, som var vanskelig å legge fra seg. Jeg tenkte på Hamsun mens jeg leste den.
Tre måneder før min far døde, – i oktober 2002, klarte han endelig, for første gang i sitt liv, å snakke høyt om hvem boken handlet om. Det var om vår egen slekt, sa han da til meg, med tårer i øynene. Jeg hadde vel egentlig tenkt det lenge.
Det var den eneste gangen han klarte å innrømme for seg selv og meg at han og vi hadde sjøsamiske røtter. Jeg skulle gjøres arveløs da jeg – etter å ha fordypet meg i samisk historie på UiT, ville etablere en sjøsamisk forening i Øksfjord i 1988. Den tanken ga jeg opp.
Jeg kunne ikke frata barna mine deres besteforeldre. Han og mamma fikk i tillegg en person i familien til å gjennomføre en slektsgranskning, og den endte opp med at vår viktigste «forfar» var Martin Luther! Jeg tror han var oldefar i 26. generasjon.
Jeg sa at bestemor sine slektninger var mye nærmere i tid, men visste enda ikke hvor nær. Det ble tatt mange harde tak i familien denne tiden. Da visste jeg ikke enda at bestemor sin pappa var sjøsamen.
Min far var et politisk menneske hele sitt liv, og jeg fikk gleden av å lære mye av ham, helt fra treårsalderen min, – og så lenge han levde. I skoleferiene, fra 13-års alder fikk jeg være med han på fylkestingsmøter på forskjellige steder i fylket de årene han var ordfører og bli kjent med alle ordførerne i Finnmark. De var en flott bukett mennesker.
Jeg fikk også være med han på møter i Oslo, i departementer, og jeg fikk treffe og hilse på tre statsministre. Jeg husker veldig godt en spesiell opplevelse. Det var hos Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE). På 1960-tallet. En ingeniør viste oss hvordan leirskred i kystområder startet. Han hadde et svært glasskar med kvikkleire, som lå helt fast. Så satte han i gang en bevegelse i leira, banket med en skje, og plutselig ble den helt flytende!
I virkeligheten kunne bevegelsene komme av at maskiner holdt på med ett eller annet gravearbeid i området. Det var både fascinerende og skremmende. Pappa var opptatt av at kommunen skulle vite og være best mulig forberedt på mulige kriser. Da ingeniøren strødde finsalt på leiren, stivnet den. Dette var et sidespor.
Jeg lærte mye om hvordan kystfolket ble lurt, kuet og utnyttet til alle tider. Min aller verste opplevelse var da min gudfar ble drept og kroppen knust på et åpent transportbånd, som førte lodde fra båtene til store tanker på land, der den skulle være til den ble kokt til olje og restene ble tørket til fiskemel.
Det virket ikke å være noen form for vernetiltak på båndet, som skulle sikre de arbeiderne, som skulle sørge for at lodda kom på båndet. Det var så skrekkelig.
Jeg var ikke voksen, og jeg hørte aldri det var snakk om at det skulle utbetales noen form for erstatning for det som skjedde. Det var vel heller ingen som stilte krav om dette.
Opp gjennom årene har jeg vært vitne til hvordan forskjellige finansakrobater, stort sett fra sør, har etablert seg i fiskeindustrien langs kysten, ofte med god hjelp av naive fylkespolitikere, til å få overta ledige fiskebruk og filetfabrikker, gjerne også et saftig tilskudd med på kjøpet, for deretter å presse ut så mye fortjeneste som mulig, – og så lagt ned, solgt så mye maskiner og utstyr som det var mulig, og så dratt sin kos.
Derfor har jeg nå tenkt, – og kommet til en – for meg, viktig erkjennelse: Jeg må gjøre det jeg kan, mens jeg enda kan. Det er å skrive og dele erfaring, tanker og ønsker om at vi sammen kan prøve å gjøre livet til folk bedre. Og at nå må det endelig være kystfolket sin tur å nyte godt.
Jeg må forsøke å få så mange folk som mulig, til å være med på å gjøre det attraktivt å bo og arbeide på kysten, på alle kystperlene her!
Vi er mange som elsker vår barske og vakre landsdel og vår barndoms oppvekststeder langs Nordishavet, samt alle som bor og lever sine liv her nå!
Nå har vi en mulighet: SAMMEN må vi sørge for at Nordkalottfolket og – partiet får godkjent sin liste til stortingsvalget. Da har kystfolket endelig en sjanse for å bli hørt – og når frem med sine ønsker og behov.
Jeg oppfordrer familie, naboer, venner og ALLE ANDRE om å sette navnet sitt på Nordkalottfolket sin liste, samt å få alle interesserte til å skrive seg på. Dere som kan skrive lista ut, oppfordres til å samle underskrifter. Sammen er vi sterke.
NB! Viktig: Vi blir ikke medlemmer når vi gjør det, underskriftene trengs for at de kan bli registrert som parti.
Så vet vi jo at det er mange av oss, som har slekt som befinner seg andre steder i landet. Jeg, for eksempel, har mye slekt som bor sør i landet vårt, og jeg folder hendene for at de vil støtte min appell