På 1700- og 1800-tallet kunne hvem som helst ustraffet og uten å få negative sanksjoner uttale seg og skrive hva som helst om samer. På folkemunne levde negative betegnelser om samer som «gandfinn», og «tiggarfinn», og ordtak som «e det finn, så e det tjuvfinn» og «først folk sia finn» er bare to av mange som fortsatt lever.

Sentrale maktpersoner nærmest kaptes om å erklære samekulturen uønsket. Ledende politikere som stortingsrepresentant, seinere statsminister, Johannes Steen, sa i en stortingsdebatt i 1863: «Det er en misforstaaet Humanitet at søge at kalle tilrive og nære denne Nationalitet…. Den som stræbte at opelskeden lappiske Nationalitet, var deres verste Fjende, thi han indviede dem til Undergang…. Den eneste Redning for Lapperne var at absorberes av den norske Nation» (Lund; 2003:21)

De kristne, her ved Samemisjonen, ville frelse samebarna fra foreldrehjemmet:

«Den dårlige tilstand i hjemmene berodde imidlertid ikke bare på fattigdom. Samene hadde heller intet syn for hjemmet, dets gaver og oppgaver. Deres hjemliv hadde preg av tilfeldighet og likegyldighet. Liten evne hadde de nok til å bygge et godt hjem; men dessverre også liten sans og ansvarsfølelse for det. Her vilde Sogge ta fatt.

Det lappiske barnehjem skulle bli en planteskole for utbredelse av et «foredlet hjemliv» blant samene. I barnehjemmet skulle barna få se og oppleve lykken ved et godt kristent hjem.» (Samemisjonen. Årbok 34-37:54)

Den kirkelige øvrigheten sto ikke tilbake for å fremme nedlatende holdninger mot samer i det offentlige rom. Prosten Gjølme i Sør-Varanger uttrykte det slik: «Lappfolket er et barnefolk i mer end en henseende. De står som folk på barnets umiddelbare, naive, uutviklede standpunkt, og det er fornorskningens formål at bringe dem frem til mands modenhed – om da dette er muligt. Dette er et stort og varigst mål å arbeide for.» (Solbakk: 1997:2)

Åndseliten fra denne tiden lot samer dukke opp i skjønnlitterære bøker, i de fleste tilfeller med slike karakteristika at de underbygger sosialdarwinistiske ideer. I Hamsuns litteratur er samer gjennomført usympatiske skikkelser; -snikende, lurende, falske, upålitelige, hos Lie er de forbundet med gand og trolleri, hos Duun er de upålitelige og slue, og hos Regine Normann morer de seg stort sett med å sette gand og ondt stadig vekk.

I tidsskriftet «Samisk forskning og forskningsetikk», 2002, diskuterer professor Tove Bull, UiT, ulike sider ved tidligere fornorskning. Hun sier at selv om fornorskningspolitikken formelt er over, henger holdningene igjen i befolkningen:

«På den eine sida er fornorskingspolitikken forlatt politikk. Den gjeld ikkje lenger. Heldigvis. På........

© Ságat