Filmen åpner og avsluttes med en setning som, uten Antonio Negris historie til å belyse den, kan virke som et uttrykk for kynisk misnøye. I stedet er det hjørnesteinen i hans filosofi: «Jeg foretrekker å kjenne deg fremfor å kjenne meg selv.» I denne bekjennelsen ligger kimen til hele hans filosofi om glede, om kraften i conatus [en slags instinktiv streben etter eller vilje til å leve, red.anm.]. Toni, mannen – ikke filosofen eller politikeren – foretrakk alltid oppdagelse, bevegelse og tilstanden «å være under utvikling» fremfor å fossiliseres til et fotografi, til en identitet. Å anerkjenne seg selv ville bety å akseptere å være et monument, et ikon, en statue som skal beundres eller rives ned.

Men den virkelige Toni, han som barberer skjegget hver morgen som en motstandsakt i fengselets isolat, har ikke råd til luksusen av en slik stillstand, ikke engang som fange. Barbering er ikke bare en enkel hygienisk handling – det er en spinozistisk gest av conatus, av selvbekreftelse mot identiteten som er blitt påført ham. Det er en handling for å fjerne, for å ta bort, for å kunne begynne å eksistere på nytt hver dag, i hvert øyeblikk. Det handler om lykkelige lidenskaper mot de triste.

Men hva gjør han motstand mot? Han gjør motstand mot den verden som datteren hans, Anna, forsøker å representere. Han gjør motstand mot verden som konstruerte det offentlige bildet av Toni Negri, mannen som fikk medienes ‘søppel’ kastet over seg til den dagen han døde («den onde mesteren er borte»). Han føler seg bare vel når han ikke blir bedt om å kjenne seg igjen i en påklistret etikett.

Hans antatte stemme på arkivbåndet fra oppringningen om løsepenger for Aldo Moro – et fragment som dukker opp igjen som et spøkelse – er et ekko av en tid da ord hadde tyngde og makt. Men i dag er slikt redusert til bakgrunnsstøy, til en enkel etikett. Selvfølgelig hadde han ikke drept Moro – men i mellomtiden gledet italienske L’Espresso sine lesere med gadgets som viste Negris antatte skyld. Da, som nå, støttet medienes makt rettsvesenet: Skitt ble kastet over ham. Og her viser Anna, med den brutale ærligheten som alltid har preget henne som regissør, oss hvordan denne offentlige ‘skitten’ ikke bare er et ekko fra fortiden, men en arv som den dag i dag, for dem som har mot til å se, definerer vår........

© NY TID