‘Teknofossiler’ er menneskeskapte spor og etterlatenskaper på den fysiske jorden. De forbløffende boken Discarded: How Technofossils Will be our Ultimate Legacy viser oss at vi kaster fra oss mer enn tidens tann kan fortære og den levende jorden kan fordøye – på millioner av år.

Den profilerte polsk-engelske Jan Zalasiewicz har gjennom sine bøker og artikler gjort mer enn de fleste for å gi begrepet ‘antropocen’ en solid forankring i det fagfeltet det er uløselig knyttet til – geologien. Begrepet om menneskets tidsalder ville være trivielt hvis det ikke var direkte knyttet til jordhistorien slik den avtegner seg i geologiske strata, og antropocen har også vært omstridt. Spørsmålet er om den fjerne fremtidens geologer vil kunne avlese klare spor – helt konkret i form av fossiler, mineraler og kjemiske sporstoffer – i strata fra vår tid som den globale industrisivilisasjonens begynnelse, storhetstid, eller endetid, alt etter som hvordan det går med oss mennesker.

I Discarded – som er skrevet sammen med paleontologen Sarah Gabbott – undersøker han nettopp dette spørsmålet. Er vi virkelig betydelige som en «geofysisk kraft», slik nobelprisvinneren Paul Crutzen formulerte det da han lanserte antropocen-begrepet? Vil fremtidens tenkte geologer og antropologer finne andre tegn enn temperaturendringen? En oppvarming, kunne vi tilføye, som kan bli moderat og kortvarig, eller ekstrem og langvarig, igjen alt etter som hvordan det går med ‘oss’ – Homo sapiens i artens høyteknologiske fase.

Vil vi etterlate oss klare, lesbare og påviselige spor selv om hundretusener og millioner av år? Innsikten som kommer frem i denne boken, vil få leseren til å svare med et så ettertrykkelig JA at det virker merkelig at spørsmålet i det hele tatt har blitt diskutert med så store forbehold. Plast og glass fra søppelfyllinger, betong fra bygninger og broer, asfalt og syntetiske stoffer – nesten alt dette kan bli til fremtidige fossiler – eller ‘teknofossiler’, som menneskets signatur og vitnesbyrd, skrevet inn i jorden selv.

Når forfatterne presenterer antropocen-begrepet, omtaler de det som et retorisk innspill som «at den stabile holocen-perioden er over». Det ligger i kortene at epokebetegnelsen har mest med klimaet å gjøre, for det å etterlate seg spor er ikke det samme som å være en geofysisk kraft. Samtidig skjønner vi at holocens ‘stabilitet’ var langt fra begrenset til klimaet. Det dreier seg om den gamle, opprinnelige naturens relative balanse og harmoni, som nå er forstyrret på et svimlende antall måter. På en måte handler det dermed om det gamle miljøspørsmålet om (relativt) «uberørt natur» og industrisamfunnets ødeleggelser gjennom forurensning og ressursbruk.

© NY TID