Det siste tiåret har jeg fått en følelse av at foreldre i større grad stiller seg utenfor klasserommet med stadig flere krav og forventninger til hva skolen skal bidra med. En trenger ikke å ha deltatt på mange foreldremøter før en ser konturene av dette.
De som jobber med barn og unge i barnehage og skole bekrefter at det har skjedd en endring. Det er på tide at vi foreldre tar et oppgjør med oss selv.
Skal vi skape dugende voksne må vi ha tillit til lærerne i skolen, vi må ha god dialog med skolen og vi må erkjenne at skolen trenger oss foreldre med på laget for å lykkes.
«Bøker har i mange hjem blitt interiør.»
Ordet skjerm gjør meg både forbannet, bekymret og oppgitt, som forelder. Samtidig vet jeg at det ikke har det samme innholdet i skolen, men at det også varierer.
Kanskje bør vi snakke mer om hvordan barna våre bruker digitale enheter på fritiden, og ta den kloke samtalen om hva disse gjør med oss, på godt og vondt.
Kanskje er det viktig at vi ser på oss selv og erkjenner at vi faktisk er rollemodeller.
I de viktige barneårene er det voksne som inspirerer og motiverer ungene, og mange har en drøm om å bli som mamma, eller pappa, når de er store. Vi har vel alle sett unger som leker viktige........