Jeg er en firebarnsmor som var heldig å få plass i nasjonalforsamlingen i en alder av 37 år. Rimelig fersk i politikken, uten å være avhengig av mye penger og et stort valgkampapparat. Det er en verdi vi må ta vare på i Norge. Det er muligheter for alle å delta i demokratiet og demokratiet blir bedre av at flere engasjerer seg.
Jeg frykter at vi er i ferd med å gjøre denne veien smalere.
Denne uken gikk jeg fra et øyeblikk av hverdagslykke, hvor familien laget middag sammen. Det var første test av en matkasse, for ny inspirasjon.
Da pastaen kokte som mest, ringte telefonen. Ukjent nummer. «Hei, det er fra VG», fikk jeg i en melding. «Er du ledig i nær fremtid for noen spørsmål om din master fra 2011?»
Resten av ettermiddagen gikk på et vis, selv om munnen var tørr som tapet og kroppen var nummen. Hjernen jobbet på høygir. Hadde jeg gjort noe galt? Det var en vond følelse.
Det var den samme følelsen jeg hadde da avisene begynte å lete i gamle reiseregninger, etter at noen var tatt for å misbruke regelverket.
Redsel for hva som kunne komme, og en frykt for at jeg hadde gjort noe galt.
Det er dessverre ingen ny følelse.
«Det skal være høye krav til politikere, men det må være rom for å ha gjort feil.»
De siste årene har jeg kjent på at det ikke er greit å være politiker. Det er ubehagelig når en ser at reiseregningene til andre politikere blir en........