Det vi kan kalle «det norske paradoks» i klimapolitikken fikk prege både forhandlingene og sluttresultatet i Dubai.

Norge har sammen med en rekke andre rike, industrialiserte oljeproduserende land vært opptatt av at utfasingen av fossil energiproduksjon og -bruk, skal skille mellom utslipp som renses og ikke.

Dermed kan kritikere si at oljelandene forlenger oljealderen ved å introdusere rensing av gassproduksjon. Man kan si at energiomstillingen dermed har smutthull. Man kan innvende at omstillingstakten går tregere hvis man skal kunne fortsette å produsere noe verden skal kvitte seg med.

Samtidig er det ikke realistisk å stoppe med alt som forurenser på kort sikt. Avfallsforbrenning og sementproduksjon er eksempler på ting som det er enklere å rense enn å omstille på kort sikt. Gass er en del av overgangen og en del av energimiksen i mange år fremover. Da er det viktigere å fjerne forurensningen enn å fjerne gassen.

Likevel er det et paradoks at land som Norge har lobbet så hardt for rensing. Det har blitt en ekstra x-faktor i ligningen at landene har måttet ta stilling til fangst og lagring som mellomstopp på vei mot nulllutslippsamfunnet.

Selv for Norge må........

© NRK