Småpraten som forsvant |
Småpraten som forsvant
Nå kan du gå en hel dag i norske byer uten å snakke med et menneske.
Må vi laste ned en app og betale et månedsabonnement for å finne oss en venn, spør kronikkforfatteren.
Det var etter at jeg hadde fått barn nummer to. En liten, søt baby som våknet en gang i timen på natta og sørget for at jeg levde opp til klisjeen om trøtte småbarnsforeldre.
I tillegg hadde jeg en seksåring med all energi i verden, og en hund som kom diltende når barna var i seng og stirret meg i senk til jeg ble med på tur.
Det var da det skjedde:
Jeg satt på T-banen og skulle til å velge podkast da jeg fikk et mildt mentalt hjerneslag. Det sa stopp. Det var ALTFOR mye. Jeg orket ikke én cm mer input i livet mitt. Jeg var full.
Ørepluggene forsvant ned i veska og jeg ble sittende og stirre ut på slitte T-banegjerder og nedtaggede underganger på veien ned mot Oslo sentrum. Jeg trengte ikke enda en podkast eller et stykke musikk på ørene.
Jeg ville bare ha fred.
«Vi pleide å smile mer, se på hverandre»
«Vi pleide å smile mer, se på hverandre»
Slik gikk det til at barseltiden ble uten øreplugger. Jeg ble den dama som så rundt seg i stedet for å stirre ned i mobilen eller høre på musikk. Jeg fikk en mild fornemmelse av at folk var litt usikre på om jeg var på vei inn i galskapen, eller om jeg bare hadde glemt mobilen hjemme.
Det som slo meg mens jeg diltet rundt sammen med en blid baby i barnevogn, var at Oslo har forandret seg siden jeg fikk øreplugger.
For noen år siden snakket........