Stillheten vi mangler

La bildene tale og stillheten få plass.

Når bilder av sorg følges av en analyse eller kommentar, fratas vi noe, skriver kronikkforfatteren. Foto: Heiko Junge / NTB

Da budskapet om at kong Harald hadde sovnet stille inn kom, skjedde noe med hele Norge samtidig.

Flaggene ble firt på halv stang. Folk la blomster foran Slottet.

Det var noe vi bare gjorde. Det var vakkert og ekte.

Men noe annet skjedde også: TV-studioene ble fylt med kommentatorer, historikere og eksperter. Hver av dem, hver for seg, sa fine ting, men det ble litt vel mye av det.

Jeg er redd for at dekningen var så godt forberedt at TV-journalistene glemte litt av det aller viktigste grepet: å slippe til følelsene, la bildene tale og stillheten få plass.

«Sorg er privat, uansett hvor kongelig en er»

«Sorg er privat, uansett hvor kongelig en er»

Når bilder av sorg følges av en analyse eller kommentar, eller i enkelte tilfeller også en forklaring på hva vi akkurat så, fratas vi noe: Evnen til å la øyeblikket og de sterke bildene tale for seg selv, og det nødvendige rommet til å sørge på hver vår måte.

Jeg gremmes ikke bare når mennesker som legger ned blomster foran Slottet får lagt ord i munnen av reporteren.

Søndag viste........

© NRK