Kamper verdt å kjempe for kvinner |
Kvinnedagen er i utgangspunktet en viktig dag. Kvinner har alltid blitt undertrykket i en rekke kulturer opp gjennom tidene, og kampen for å bli behandlet som likeverdig tar kanskje aldri slutt. Men noen ganger tipper det over. Kampen må stå for retten til å bli behandlet likt utfra like vilkår. Når det handler om kvinner som nærmest vil være som menn, blir det usmakelig og til dels kvinnefiendtlig. Gud skapte oss til mann og kvinne med en hensikt. Kvinner har ikke den samme fysikken, og heller ikke den samme psykiske og mentale utrustningen som menn. Vi tenker ulikt, og bra er det. Det er på grunn av at vi er tiltenkt å utføre ulike oppgaver og ha ulikt ansvar, forståelse som utfyller hverandre, at vi ikke er skapt helt like, kun med lik verdi.
Men ofte har menn misbrukt sin posisjon til å undertrykke kvinner, som jo i følge Guds ord også er det svakere kjønn. Men selv om styrken til kvinner ikke er sammenlignbar fysisk med menn, så kan selvsagt kvinnene være sterkere på andre måter. Ofte er for eksempel kvinner flinkere til å takle psykisk vanskelige situasjoner, ved at de ofte er bedre utrustet til å snakke og bearbeide følelser. De er ofte også flinkere til å ta vare på nettverk, venner og familie. Og kvinner som lever alene er minst like lykkelige som menn som lever alene, viser forskning. Så lenge ikke samfunnet setter begrensninger, slik det også var i Norge før i tiden, klarer kvinner seg godt, på linje med menn. Men kvinner seg imellom er selvsagt også så ulike at det ofte gir liten mening å si noe karakteristisk om alle kvinner som sådan. Det samme gjelder menn, noen er utrustet til å arbeide hardt fysisk, mens andre passer bedre til intellektuelt arbeid.
Takk og lov at vi mennesker er ulike. Men kampen for å bli behandlet likt i like situasjoner er viktig, og den fortsetter. Noen ganger ser vi fortsatt at kvinner får dårligere lønn for de samme oppgavene som menn gjør.
Men så har vi alle disse som ikke er fornøyd med kjønnet de har. Det gjelder dessverre både menn og kvinner.
8. mars var jeg vitne til et spesielt opptog i forbindelse med kvinnedagen, «Inkluderende feminisme». Dette går ut på at også menn skal inkluderes som kvinner.
Tidligere har det vært kvinnene som vil være menn, nå vil også mennene være kvinner.
Vi har også sett mye av dette i idretten de siste årene. Menn får delta i kvinneidretter, og knuser selvsagt kvinnnene som er svakere bygget enten feministene liker å innrømme det eller ikke.
Om det ikke lenger skal være forskjell på menn og kvinner, ender vi igjen opp med diskriminering. Inkludering av menn i kvinnesport vil til syvende og sist bety eksludering av kvinner og slutten for kvinneridrett, med menn på pallen i hver eneste idrettsgren.
I USA fikk heldigvis Donald Trump en slutt på dette som hadde begynt å infiltrere svømmeidretten, basketball og flere andre idrettsgrener i Amerika. Det var flere tilfeller der kvinner ble alvorlig skadet også.
Markeringen jeg selv deltok på 8. mars var til støtte for Irans kvinner. Deres kamp viser i skarp kontrast hvor tåpelig norske kvinners paroler ofte er. Iranerne kjemper for retten til å kle seg slik de vil, for retten til å mene og tro hva de vil, for lov til å vise uenighet med politisk ledelse uten å bli skadet, torturert, fengslet eller drept.
En rekke kvinner har ofret livet i denne kampen siden den iranske revolusjonen i 1979, da kvinnene måtte vinke farvel til friheten.
Kanskje den mest kjente er Mahsa Amini, en ung kvinne fra Kurdistan-provinsen i Iran. Hun ble arrestert for brudd på landets strenge hijab-påbud, da hun ifølge politiet bar hijaben for løst. Den 22 år gamle jenta døde i varetekt hos regimet 16. september 2022.
Nå har Donald Trump og Israel kommet med den sårt tiltrengte hjelpen de lovet iranske kvinner og menn. Vi håper bare inderlig at det lykkes å sette det iranske folket i frihet etter nesten 50 år med undertrykkelse. Dette folket kjemper virkelig en kamp det er verdt å kjempe. Nå håper vi også våre egne politikere og menneskerettsforkjempere stiller seg på riktig side av historien.