Vidar Løkeng, spaltist i Fremover
Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
(Fremover): For mange år siden, da min kone gikk gravid med vår første, opplevde jeg noe jeg har sett i mange slike sammenhenger. Hennes venninner ville til stadighet kjenne på og omtale magen hennes. Den ble mer positivt omtalt jo mer den vokste. Normalt er det jo ikke slik at man går rundt og klemmer på andres mager.
Selv jobber jeg sammen med en kompis som har en anstendig vom, større enn min egen. Dere vil likevel aldri se meg klemme og kose med vomma hans eller vice versa. Slike regler for alminnelig anstendig bluferdighet i offentligheten settes imidlertid helt og fullstendig til side når en dame er gravid.
På mange måter er dette positivt. Det er jo ikke gitt at våre kolleger ville satt pris på at jeg og min kollega satt og magekoste hverandre i lunsjen, slikt ses gjerne på som uanstendig oppførsel på jobb når det gjelder menn.
Kosingen med den gravides mage derimot, kan heller oppfattes som en form for anerkjennelse. En slags tributt til kvinner som bidrar til at nye liv settes til verden. En forsikring om at det enda fødes barn, som forhåpentligvis i fremtiden bidrar til at vi selv ivaretas når vi sitter på gamlehjem. Et håp om at de nye som kommer til skal huske på at vi som produserte dem i sin tid også skal ha noe igjen for jobben på en måte. Kanskje en form for garanti for at vi her på bygda faktisk har en fremtid.
Det kan på mange måter ses på som et utslag av at man ser positivt på kvinnen som utvikler av et produkt, altså barnet, en garantist for at livet går videre. Man........