Vidar Løkeng
Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
(Fremover): I Norge har vi valgt å holde oss med et kongehus, noe vi har gjort siden unionen med våre svenske brødre ble oppløst. I det Herrens år 1905 valgte befolkningen med 79 prosent flertall at vi ønsket monarki og med det den danske prins Carl som Norges konge.
Det må her legges til at de stemmeberettigede den gang ikke innbefattet kvinner. 260.000 stemmeberettigede norske menn stemte for. Som et apropos kan det sies at 280.000 kvinner deltok på en demonstrativ underskriftsaksjon om temaet, uten at det fikk noen betydning for resultatet. Det skulle gå ytterligere åtte år før kvinner fikk stemmerett.
Andre interessante faktum er at avkriminaliseringen av homofili ble vedtatt i 1972 (min bror som er født i 1971 er altså født kriminell), loven om likestilling ble vedtatt i 1978, samt at det i 1990 ble vedtatt at kvinner er arveberettigede som tronfølgere på lik linje med menn, dog uten tilbakevirkende kraft.
I 2016 ble også lov om endring av juridisk kjønn vedtatt. Dette er fakta du må ha i bakhodet når du leser videre.
Landet lever i dag med en svært godt likt konge, selv om han nok har sett sine beste dager, alderen tatt i betraktning. Han har utøvd sin gjerning til de flestes tilfredsstillelse.
Vi beroliges av at hans nest eldste barn, altså kronprins Haakon Magnus ser ut til å følge i sin kjødelige fars verdige fotspor.
Kongerekken er dermed tilsynelatende trygt forankret i en familie hvor skandaler ikke ser ut til å ha skadet monarkiets omdømme, i hvert fall fram til for ikke så lenge siden.
Meningsmålingene viser nå at støtten til monarkiet fortsatt er stor, men synkende. Jeg lar eldstesønnen til Mette-Marit og hans høyst brokete bakgrunn ligge, og ser heller på hva som kan være årsaken ut over dette, og hvilke fremtidsutsikter et........