Gelius roper varsku mot islam |
Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Til alle muslimske venner, som feirer Eid i dag: Eid Mubarak! Og til alle mine medkristne: Fortsatt god fastetid!
Einar Gelius har fått spalteplass i diverse medier, for nok en gang å anklage meg for å gi muslimer og ramadan positiv oppmerksomhet.
Les mer her: Biskop Sunniva bør være litt mer kritisk til Islam
Han klager over at norsk offentlighet ikke er særlig opptatt av verken kristen faste eller påskehøytiden, men at ramadan får stor plass, blant annet ved hjelp av meg.
Jeg er enig i at kristen faste og påskefeiring gjerne kan få mer plass i mediene, men tenker at det særlig er en utfordring til oss som kristne:
Det er en grunn til at kristen faste ofte blir nokså usynlig i offentligheten, bortsett fra kanskje Kirkens Nødhjelps fasteaksjon.
Gelius, jeg og alle andre bør stille oss spørsmålet: Hvordan synliggjør vi den kristne fasten for folk flest?
La oss inspireres av våre muslimske venner til enda mer tydelige og gjerne felles markeringer av våre store høytider, og kommunisere det så bra vi kan!
Gelius mener videre at jeg bør bruke min tid og mine krefter på å forkynne evangeliet, men har tydeligvis ikke fått med seg at det gjør jeg hele tiden, fysisk og på digitale flater, både i og utenfor kirken.
Unngå egne blindsoner og naiv overtro
Gelius og jeg er enige om at troen ikke skal være verken tannløs eller taus. Derfra tar vi ulike veier, og han fremmer jevnlig denne samme kritikken av meg.
Gelius hevder at jeg «skjønnmaler islam» og toner ned teologiske og historiske utfordringer. Det stemmer ikke. Tvert om er jeg alltid tydelig på at kristendom, islam og andre religioner og livssyn framtrer på både gode og ødeleggende måter.
Men jeg sammenligner ikke de mest ekstreme, radikaliserte og voldelige uttrykk for islam, med de mest dialogiske og nestekjærlige utgavene av kristendommen: Det synes jeg er uredelig.
Jeg utfordrer alltid oss som er religiøse, særlig ledere, på å snakke sant om at religionene på sitt beste bidrar til fellesskap, mening, rettferdighet, fred og håp – og på sitt verste bidrar til vold, splittelse, skam, frykt, hat og undertrykkelse. Samtidig utfordrer jeg alltid dere ikke-religiøse blant oss på det samme; å ikke skjære all religion over en kam, og unngå egne blindsoner og en naiv overtro på et rent sekulært (ikke-religiøst) perspektiv på verden og virkeligheten.
Det er riktig som Gelius sier, at jeg deler Ramadan-hilsener, jeg har skrevet bok sammen med min gode venn Bushra Ishaq, og er stadig i samtale med imamer (og med rabbinere, og pastorer, og ledere i Human-Etisk Forbund, og mange andre) og lytter til dem. Det er ikke fordi jeg tror alle problemer i verden kan løses med en kopp te, men mange veier og løsninger starter der.
Vi er nødt til å snakke sammen: Alltid med et maktkritisk perspektiv. Det gjelder hjemme med partneren, og det gjelder på alle nivåer der vi mennesker skal prøve å leve sammen så godt som mulig, på tvers av tro/ livssyn og andre forskjeller.
Ekstreme og voldelige strømninger på frammarsj
I en tid med økende polarisering, splittelse og opprustning, er vi som kirke kalt til å forkynne og leve et evangelium som byr oss å elske vår neste (som ifølge Jesus er langt flere enn de vi selv elsker eller ligner), se Jesus i «de andre» og arbeide for fred og rettferdighet, på alle de måter vi kan. Det er hardt arbeid.
Gelius refererer i sin kritikk til ulike jihad-tolkninger og til erfaringer fra dem som har blitt utsatt for religiøs tvang eller vold. Det er alvorlige og viktige temaer som jeg tar dypt på alvor, uansett om det skjer i muslimsk, kristen, eller annen religiøs eller ikke-religiøs kontekst.
Det teologiske svaret kan aldri være å redusere en hel religion til dens misbrukere. Om vi begynner der, må vi i rettferdighetens navn gå samme runde med kristendommen selv. Kirkehistorien har nok av kors, bålpæler og slagord som aldri burde vært forkynt som evangelium. Det er ikke et argument for at kristendommen i seg selv er voldelig – det er et argument for å være oppmerksom på at religion mobiliserer sterkt, og at mennesker i alle tradisjoner kan misbruke det hellige.
I vår tid ser vi hvordan nettopp ekstreme og voldelige kristennasjonalistiske strømninger, som forankrer nasjonal identitet i såkalt kristne verdier og fortellinger, er på frammarsj. I sin mest skremmende utgave framstår de som en slags endetidsfascisme, som forstår vår tid som en kulturkrig mellom islam og Vesten, og der oppgaven er å be og arbeide for storkrig for å framskynde Jesu gjenkomst. Denne tenkningen er stikk i strid med evangeliet:
Kristus møtte vold med ikkevold, makt med sårbarhet, og fiender med kjærlighet. Det er et ganske dårlig utgangspunkt for enhver form for testosteron-teologi.
Min oppgave som biskop er derfor ikke å nøre opp under frykt, men å bygge tillit. Ikke å bygge fiendebilder, men å bygge naboskap. Ikke å peke på hva som skiller oss, men på hva som faktisk gjør fred mulig: Samtidig som vi snakker sant og ærlig om det som skjer.
Å møte muslimer (og andre religiøse), og å anerkjenne det gode i deres tro, betyr ikke å overse mørke kapitler – verken i deres historie eller i min egen.
Jeg tror både jeg og Gelius ønsker et samfunn som står opp mot undertrykkelse, vold og fanatisme. Gelius velger å rope varsku mot islam. Jeg velger å rope varsku mot enhver teologi og ideologi – kristen, muslimsk, annen religiøs eller ikke-religiøs – som bruker frykt som drivkraft og kampretorikk som moralsk kompass.
Fred bygges ikke ved å opphøye vold – verken når den kommer fra jihadister eller fra kristne med altfor store metaforiske sverd.