Svært lite kritikkverdig

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(Finnmarkdebatten): Til helgen blir Ine Eriksen Søreide (49) valgt som ny leder i Høyre. Det skjer samtidig som rekken av forsøk på karakterdrap av henne, har blitt lang.

Her finnes det lite rom for nåde. Media i Oslo graver dypt etter å finne noen i Høyre som vil kveste henne, men ender opp med noen gubberop fra Bodø og Vesterålen. Ellers ser støtten ut til å være uforbeholden og solid i eget parti.

Rabalderet er utløst av Epstein-filene og hennes relasjon til Terje Rød-Larsens ektefelle, Mona Juul. Svært lite tyder på at det dreier seg om noe nært vennskap.

For ni år siden lånte hun leiligheten til diplomat-paret som nå er under etterforskning, for å feire sin 40-års dag. Juul og Rød-Larsen var for øvrig ikke til stede.

Søreide har blitt knyttet til det som først og fremst synes å være et Ap-problem. Mange benytter muligheten til å koble Søreide til en verden med mørke hemmeligheter, høyt hevet over vanlige mennesker.

Hun er tildelt en hovedrolle som en slags gjenglemt person fra en tid da politikere utelukkende byttet tjenester med hverandre. Hennes egen arbeiderklassebakgrunn blir forsøkt nullet ut med et pennestrøk.

Det ser for tiden ut til å være vanskelig å finne noe fordelaktig å si eller mene om henne, med innestemme eller lav puls.

Det til tross for at ingenting tyder på at Eriksen Søreide på noen som helst måte har motsatt seg en uavhengig gransking av mulig ukultur i Utenriksdepartementet.

Og selv om hun, i motsetning til andre og tyngre involverte, faktisk har møtt pressen i åpent lende, tatt delvis selvkritikk, og svart på alle spørsmål med rak rygg.

Store doser moralisme og etterpåklokskap fortsetter likevel å sive ut i offentligheten. Få synes å spørre: Hva skulle Eriksen Søreide egentlig ha gjort med et varsel som i sin tid ble sendt til politiet?

Hvordan hadde det egentlig tatt seg ut, om en utenriksminister hadde satt i gang en parallell etterforskning, før politiet hadde konkludert?

Eriksen Søreide har i tillegg blitt avskrevet også fordi hun feiret sin 40 årsdag på feil adresse. Men vent litt; var det ikke slik at Jens Stoltenberg og hans ektefelle periodevis bodde i den samme leiligheten på Frognet, omtrent på samme tidspunkt?

Virker ikke det ekstremt harde kjøret mot den kommende Høyre-lederen, hva skal vi, en smule uproporsjonal? Kanskje særlig sett i lys av det som er et etablert faktum. Nemlig at det er en tidligere Ap-statsminister, Ap-statsråd og en tidligere Ap-statssekretær som rent faktisk er siktet for grov korrupsjon.

Det var altså den nåværende sittende finansministeren fra Ap, som bodde i Rød Larsen og Juuls leilighet på Frogner, det var den sittende utenriksministeren fra Ap som opprettholdt støtten til Rød Larsens organisasjon IPI, og den sittende statsministeren fra Ap holdt også støtten meget høy til sin partifelle, gjennom hele sin periode som utenriksminister.

Og hva gjorde Ine Eriksen Søreide? Hun avviklet jo støtten til IPI og oversendte et varsel til politiet. Virker ikke da den monumentale mistenkeliggjøringen av Eriksen Søreide som en merkelig perspektivforskyvning?

Les også: Jeg trekker inn kanonen mot Søreide

Kan det simpelthen være at Ine Eriksen Søreide får hardere medfart enn den tidligere statsministeren og NATO-sjefen, de norske elitenes store, uangripelige favoritt og kjæledegge?

Apropos nettverk og vennskap; man kunne jo fristes til å tro at det var mer avslørende å bo i Rød-Larsens leilighet, enn å låne den en kveld mot å dekke alle utgiftene selv. Men, slik synes det altså ikke å være.

Det er, dagen før landsmøtet åpner, påfallende å observere hvor lite interessant det har blitt å snakke om hvordan Høyres nye ledelse kan komme til å forme Norge.

De to nye i ledelsen kan virkelig komme til å bli en håndfull for Arbeiderpartiet. Eriksen Søreide sine erfaringer kan i seg selv bli verdifulle. Og den unge Ola Svenneby er en Youngstorget har grunn til å frykte de kommende årene.

Han virker fullt ut realitetsorientert i de store spørsmålene som kommer til å avgjøre valg i Norge de neste 20 årene – innvandring, klimapolitikk, EU, sentrum-periferi. I gamle dager hadde et så stort talent fra Innlandet nokså sikkert havnet i AUF og ikke i Unge Høyre.

Og hva så med Ine Eriksen Søreide? De som kjenner henne beskriver henne som hardtarbeidende, kunnskapsrik og grundig.

Hun er privat – det vet vi – men uten å være distansert og arrogant. Og ganske flink med folk, som oftest med glimt i øyet. Hun fremstår alltid som godt forberedt, lyttende og interessert.

Dessuten er hun, som vi allerede vet, høyt respektert internasjonalt. Og innenlands tar hun mål av seg til å skjerpe Høyres politiske profil etter noen dvaske år med Erna Solberg, hvor partiet ble pregløst og administrerende fremfor reformerende.

Det er altså mye som tyder på, under normale omstendigheter, at Eriksen Søreide har akkurat de solide kvalifikasjonene som er nødvendig for å overta vervet som leder i Høyre.

Og etter hvert som statsminister i Norge, som jo er målet i 2029.

At hun er oppriktig opptatt av Nord-Norge vet vi også. Hun tilbrakte tenårene, ungdomstid og studieår i Tromsø, en by hun er glad i, der hun fremdeles holder kontakt med gamle venner.

Mange nordpå vil også huske henne som en usedvanlig ung og engasjert EU-tilhenger i Tromsø i 1994, det må sies å være en god ballast for å lære å gå motbakker.

Man kan nokså lett forestille seg, at Ine Eriksen Søreide, gjennom sine formative år i Nord-Norge, minst like godt som formuende Arbeiderpartifolk fra Oslos vestkant, har en dyp forståelse av landet, og er i stand til å forstå behovet for sterk og varig bosetting i landsdelen.

Og i tillegg et troverdig forsvar, i vårt grenseområde mot et aggressivt og ekspansjonistisk Russland, samtidig som USA nå vender ryggen til Europa.

Dette vet partifolk i Finnmark, aller lengst nord i Norge, svært godt.

Derfor har de nå rykket ut med varm og uforbeholden støtte til henne. Det er det mange gode grunner til. Hennes opptreden i sakene som rulles opp, virker svært lite kritikkverdig, ut fra det vi vet nå.


© Nettavisen