Reiseregninger hjemsøker Sametinget |
Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
(Nordnorsk debatt): Reiseregninger er Sametingets gamle nemesis, slik journalist Eilif Aslaksen dokumenterer i en saftig gjennomgang denne uken på nrk.no.
Denne føljetongen startet for alvor i 2004, med en serie gjennom flere uker i Dagbladet, begått av hovedstadsavisens to daværende korrespondenter i Nord-Norge, undertegnede og kollega Anders Opdahl.
Hva skjedde den gang, for 22 år siden? Dagbladet tok i bruk offentlighetsloven (ja, den er gyldig også i Sapmi), vi sendte en begjæring om innsyn på en lang rekke forhold til Sametinget. Svar fikk vi aldri, tross flere purringer.
Så vi besluttet etter en stund at den eneste utveien var å reise til Karasjok, og troppe opp med innsynskravene. Der ble personalet temmelig forfjamset, dette var ikke hverdagskost. De hadde tross alt fått fred fra slike forstyrrelser fra lokale journalister, i 15 harmoniske år.
Vi ble deretter, bokstavelig talt, låst inn på Sametingets arkiv der vi oppholdt oss i noen dager. Jeg kan ikke huske om vi fikk egen nøkkel, selv om en svak erindring sier ja, har det kanskje formodningen mot seg.
Men, uansett: Vi fant snusk som ble grunnlag for en stor og avslørende serie i Dagbladet, om mildest talt uortodoks pengebruk i Sametinget, herunder reiseregninger. En sametingsrepresentant hadde for eksempel fått utbetalt store summer for å leie sin egen bil!
Men – som vi fikk også med oss sekker med kompromitterende materiale – om stort sett alle som hadde vært i nærheten av Samediggi. Det må være riktig å si at vi nærmest fikk persondata kastet etter oss. Skattetrekk, barnebidrag, utleggsforretninger, personalsaker.
Altså rent gull for pressefolk, men samtidig, og det er viktig å understreke, en massiv og grov systemsvikt fra Sametingets side. Hvordan kunne noe slikt egentlig skje? Sametinget ble opprettet i 1989, men rutinene var altså i veldig sterk uorden i 2004.
Dette var strengt tatt saken NRK Sapmi burde laget i 2004, i stedet begynte redaktørene der å forsvare seg selv, på grunn av alle pinlighetene som handlet om samrøre og lojalitet til Sametinget.
Oppvasken hos de samiske elitene var preget av unnvikelser og bagatelliseringer, ikke selvransakelse. Det er kanskje forståelig. Gjennom en lang periode på 12 år var direktøren ved Sametinget og sjefredaktøren i NRK Sapmi, 500 meter borte i veien, nære slektninger, det vil si, de var brødre.
Riksrevisjonen tok derimot affære. De gikk tungt inn og gransket Sametinget, som fikk kraftig oppstramming i en rapport, likevel har surr med reiseregninger fortsatt å dukke opp med jevne mellom.
Sirkelen er med andre ord, på en måte sluttet, når nåværende sametingsdirektør Inger Marit Eira-Åhren har havnet i hardt vær grunnet, ja nettopp, reiseregninger, hva ellers.
Med forbehold om at den øverste sjefen virkelig har attestert og godkjent sine egne utgifter, er det nok en gang en alvorlig systemsvikt. Det hører med at påstanden er at leiebil skal være brukt privat. I så fall er det snakk om fellesskapets midler til eget bruk.
Dette kan neppe sametingsdirektøren komme seg helskinnet gjennom. Men, på en måte blir avgangen hennes mindre dramatisk enn den kunne ha vært.
Åremålet på seks år går ut om kort tid og etter det som har kommet fram, blir det ikke forlenget. Det største opposisjonspartiet, Nordkalottfolket, vil heller ikke akseptere det. Og uten tillit fra det nest største partiet, er det ingen vei tilbake.
Leiebilsaken som rulles opp blir også en avslutning som vil gjøre en retrettstilling mye vanskeligere. Under normale omstendigheter kunne det vært en løsning.
Et interessant poeng er at Tommy Somby nå blir konstituert som direktør. Det er samme person som, ifølge avisa Sagat, nylig fikk en skriftlig advarsel fra Eira-Åhren på grunn av en kontroversiell sak om lånegarantier.
Det har altså vært ganske dårlig stemning mellom de to. At han nå blir konstituert som toppsjef for de 150 ansatte i Eria-Åhrens sykefravær, sier sitt. Det er ikke akkurat noen tillitserklæring til henne fra Sametingsrådet.
Samtidig – hva skal president Silje Muotka og den politiske ledelsen gjøre med likene som stadig ramler ut fra det store skapet med reiseregninger i Karasjok?
Det er gjentakelser som drar Sametingets omdømme lenger ned for hver gang, som et sted der det ikke er så nøye, der kontrollen svikter og tilfeldighetene og ansvarsfraskrivelsen rår.
Det svekker tilliten begrunnelsen når Sametinget ber om penger fra staten, for å finansiere en virksomhet der det med rette stilles spørsmål om kontroll av midlene.
Noe forandrer seg aldri, selv ikke på 22 år.