Høiby-rettssaken: Tid for å lære |
Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Klart det er massivt. En sju uker lang rettssak med 200 akkrediterte journalister, seks fornærmede kvinner, flere titalls vitner, tusenvis av saker i redaktørstyrte medier.
Les også Erik Stephansen: Her er det ikke snakk om skilsmisse
I tillegg kommer all omtale på uredigerte plattformer. Medieomtalen har omfattet detaljerte beskrivelser fra menneskers mest private rom.
Selvfølgelig har mediedekningen vært en tilleggsbelastning for de involverte.
Private, men viktige detaljer
Marius Borg Høiby sier han har følt seg trakassert av mediene fra han var tre år, sa han ved starten av saken. «Det medietrykket som har vært, har hvisket meg ut som menneske. Jeg er ikke lenger Marius. Jeg er et monster.» Ordene kom fredag 13. mars. Marius Borg Høiby var helt på slutten av sin forklaring.
Han har sagt flere ganger at han leser «alt» – både i redaktørstyrte medier og i sosiale medier. Han kaller det en tvangstanke.
Det gjør sterkt inntrykk. Selvfølgelig går tankene også til de fornærmede kvinnene. De er ikke på tiltalebenken, men må dele til dels intime opplysninger fra sitt eget liv. Det er lett å skjønne at det oppleves invaderende. Når sakene handler om seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner ligger imidlertid de avgjørende bevisene til dels i de mest private detaljene.
Les også: Hoffet tier helt stille
Det er lett å glemme mengden detaljer som har vært utelatt i denne saken; hvor mye de norske mediene har utelatt fra det som rapporteres – av hensyn til de involverte, enten fordi detaljene ikke er viktige for skyldspørsmålet, fordi det å publisere dem både vil være i strid med presseetiske regler eller fordi det ville bryte med referatforbudet.
Presseetikken krever at redaksjonene veier hensynet til de involverte opp mot hvor viktig ulike opplysninger er for saken. For oss som har fulgt saken tett, er det lettere å se de hensynene som er tatt enn det er for folk flest. Det er åpenbart en utfordring.
Åpenhet – med grenser
Det snakkes mye om et massivt medietrykk uten grenser. Men det finnes grenser. Pressen skal vise respekt for menneskers privatliv og ikke fremheve personlige og private forhold når det er uvesentlig for saken. Pressen skal unngå forhåndsdømming og opptre hensynsfullt i det journalistiske arbeidet.
Les også Tove Taalesen: Får håpe de ikke kjeder seg
Også vi som jobber i eller representerer nyhetsmediene kan ha godt av å bli minnet om hvorfor vi har et åpenhetsprinsipp i norsk rettspleie. Åpenheten er en rettssikkerhetsgaranti og samtidig helt avgjørende for at publikum skal ha tillit til rettsprosessene og de resultater domstolene kommer fram til. Åpenheten er en forutsetning for rettsstaten, og har vært det i tusen år i Norge.
Åpenheten er ikke til for mediene, den er til for publikum og for at allmennheten skal kunne forstå hvorfor noen blir dømt og andre går fri.
Hver enkelt må svare for egen dekning
Det er et poeng som vi i de redaktørstyrte mediene må huske på når vi skal rapportere fra rettssalen – enten det skjer i åpen rett eller for lukkede dører: Hvilke detaljer er viktige og relevante for skyldspørsmålet og hvilke er det ikke? Hvilke opplysninger avgjørende for at publikum skal forstå utfallet av rettens vurdering, selv om de er intime og ubehagelige for de involverte?
Her kan vi nok finne eksempler som det er verdt å diskutere.
Så er det viktig å minne om at vi ikke kan diskutere dekningen av saken som én størrelse. Den enkelte redaktør må svare for dekningen på egne flater. Derfor er det også nødvendig at redaktørene deltar aktivt i debatten om de publisistiske valgene som er gjort underveis i denne saken. Og gjerne også gi uttrykk for meninger om den totale dekningen, om medietrykket og detaljgraden.
Mange av mediekritikerne ønsker seg flere uenige redaktører. Det er forståelig. Uenighet er både sunt og nødvendig. Mediene og redaktørene har faktisk et selvstendig ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk og en presseetisk plikt til å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene fyller sin samfunnsrolle.
Danby Choi hos Gilbrant/Suvatne - se hele episoden her: – Jeg blir flau på vegne av pressen
Umulig å forberede seg på alt
Det er mye å lære av denne saken. Redaksjonene brukte store ressurser på planlegging lenge før saken var i gang. Noen hadde til og med realistiske dilemma-treningsrunder på forhånd – så realistiske at de hevet gjenkjennende på øyenbrynene de første dagene i retten da noen av dilemmaene dukket opp i virkeligheten, nesten nøyaktig som på generalprøven.
Vi i presseorganisasjonene brukte mye tid på veiledere, seminarer og øvrig kunnskapsdeling i forkant av rettssaken. Men trass i alle forberedelsene, måtte det tas krevende avveininger hele veien. Det var mye som var umulig å forberede seg på – som krevde kontinuerlig tilstedeværende redaksjonelle ledere.
Den daglige kontakten med retten via medienes talspersoner var også helt nødvendig. Vel nok har det vært en del oppmerksomhet rundt brudd på foto- og referatforbudet og det har vært reaksjoner på de rettslige rammene rundt saken. Men kommunikasjonen underveis kunne vært langt mer problematisk hadde det ikke vært for at partene var innstilt på at dette skulle bli gjennomført uten skyttergravskrig.
Det har vært en positiv erfaring og gitt nyttig læring til seinere rettssaker av stort omfang.
Medieorganisasjonene kommer også til å gjennomgå vårt arbeid i denne saken. Presseforbundets styre har allerede vedtatt at det skal settes ned et utvalg som ser nærmere på medienes retningslinjer for pool. Dagens regler ble fastsatt i 2013.
Debatten om mediedekningen har vart lenge. Den startet kort tid etter Se og Hør hadde publisert den aller første saken fra hendelsene i leiligheten på Frogner i august 2024, og den påfølgende arrestasjonen av Marius Borg Høiby.
Les også Erik Stephansen: Knallhard påstand mot Høiby
Nå vil diskusjonen fortsette – i offentligheten, i mediene, på ulike scener og i redaksjonene. Det er viktig og nødvendig. I lys av denne saken er det også tydelig at vi trenger mer kunnskap og forskning om følgene av massiv medieomtale – uavhengig av om omtalen skjer i redaktørstyrte medier eller på tek-plattformer helt uten redaktørkontroll og presseetiske grenser.