Uverdig løsning for tissetrengte nordmenn |
Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
(Avisa Oslo): At ikke hver park i byen har sitt eget fastmonterte, offentlige toalett, er for meg en gåte.
For det å måtte gjøre sitt fornødne, når man koser seg i parken på et pledd eller benk, er ikke et luksusproblem. Det er et grunnleggende behov.
I andre storbyer er offentlige toaletter en selvfølge. Du finner dem i parker, på torg, langs promenader og hovedgater. Her i Oslo, derimot, er løsningen ofte implisitt: Kjøp deg en svindyr kaffe, og bli en ufrivillig gjest.
Eller sett en «knute på tråden» og løp fortvilt rundt til du blir gul i øynene. Er det sånn vi vil ha det?
Les også Hans Geelmuyden: Se - Mette-Marit puster
Som nærmest oppvokst i Stensparken har jeg sett generasjoner bruke parken til alt den er ment for: Lek, forelskelse, fest, sorg, soling, hundelufting, ensomhet og fellesskap.
Men et verdig sted å gå på do har vært konstant fraværende. Jo da, vi hadde «Kjærlighetskarusellen» nederst ved Sporveisgata.
Et navn som kanskje lovet mer enn det gav. Et sted vi barna i strøket tidlig lærte å styre unna, med mindre man var ute etter opplevelser av det mer uforutsette (eller spennende) slaget.
Nå er den stengt og forseglet.
Kanskje like greit, selv om den har en unik og viktig historie. Men det betyr også at tilbudet i praksis er borte, og timingen kunne knapt vært dårligere.
Les også: Regningen havner hos deg
For nå lever parken som aldri før. Den revitaliserte uteserveringen øverst ved vannspeilet trekker rekorder med folk. Livet pulserer gjennom hele dagen og langt utover kvelden. Det er akkurat slik byrom skal fungere.
Jo da, det finnes to festivaldoer her oppe. De har vært løsningen i flere år.
To midlertidige plastbokser som låses når serveringen stenger, og forsvinner helt når sesongen er over. Som om behovet liksom forsvinner med solen. Som om biologien tar vinterpause.
Bak en busk. Oppetter en vegg
Så hva gjør folk? De finner sine egne løsninger. Bak en busk. Langs en vegg bak Ungdomshuset. Oppetter et tre. I en krok bak kirken. Og plutselig har vi et annet problem, et problem vi later som vi ikke helt forstår hvor kommer fra.
Mangelen på gode løsninger er ikke bare upraktisk. Det er uverdig. Og det er politisk.
For hvem er det som rammes hardest av mangelen på offentlige toaletter? Det er ikke de som enkelt kan kjøpe seg tilgang. Det er ikke de som bor rett ved.
Det er alle andre: Barnefamilier, eldre, folk med helseutfordringer, turister – og ja, helt vanlige mennesker med helt vanlige behov.
En inkluderende by handler ikke bare om store ord og strategier. Den handler om konkrete, fysiske løsninger som gjør det mulig å være til stede i byen, over tid. I Stensparken er et fastmontert, offentlig toalett en sånn løsning.
Vannet er der. Infrastruktur finnes. Bruken av parken er dokumentert høy. Viljen blant oss som bruker den, er åpenbar. Viljen blant driver av uteserveringen er der også.
Så hvorfor skjer det ikke noe her og i andre områder av byen? Kanskje fordi det er for lite prestisje i det.
For en by måles ikke bare i det spektakulære. Den måles i det hverdagslige. I hvordan den tar vare på oss når vi ikke legger merke til det, eller når vi virkelig er nøden.