Tobias Santelmann er en «småskitten» Harry Hole |
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
(Telemarksavisa): For å holde den nasjonale påsketradisjonen i hevd må hver norsk familie fordøye minst et par-tre drap i påsken. Og derfor kastet jeg meg over Harry.
Jeg innrømmer så gjerne at jeg ikke er så glad i krim. Verken i bokform eller på film.
Antakelig ikke det rette budskapet akkurat denne uken, tradisjonen gjør at folk fordøyer bestialske drap hver kveld som om det var hveteboller med rosiner.
Så, rett og slett for å ikke være helt akterutseilt i påskeuken, tok jeg meg en runde med Jo Nesbøs tørste nasjonalskatt Harry Hole som ligger klar for strømming på Netflix.
Les også: Harry Hole-serie hylles verden over
Starten var bra. Karakterene fungerte ganske godt.
Spesielt må jeg si at den unge mannen, Maxime Baune Bochud, som spilte Oleg, imponerte stort.
Han klarte å framstille sårbarheten som følger med å være enebarn i en skilsmissefamilie. Og den klassiske, påtatte likegyldigheten, når voksne prøver å legge til rette for ting man ikke ønsker å være en del av.
Men også Harry himself spiller godt.
Tobias Santelmann viser at han har hele registeret som skal til, som skuespiller.
Det er riktignok et snev av «Exit» over hele serien. Både på grunn av skuespillerne, men også på grunn av regissør Øystein Karlsen, som også regisserte Exit.
Les også: Tobias Santelmann får rolle i gigantserien «The White Lotus»
Nå er det ofte slik med krim, både i bokform og på TV, at interessen min forsvinner utover i boken, eller serien.
Desto tynnere historien blir, desto mindre realistisk den blir, desto flere drap, mer blod og spektakulær ondskap får utspille seg.
Slik var det også med denne serien.
Dystre og dramatiske gjengoppgjør som får oss til å tenke på bakgatene i Colombias hovedstad Bogotá eller Chiapas-provinsen i Mexico og narkooppgjør der, ikke Carl Berners plass, gjør at realismen forsvinner, episode for episode.
Men Santelmann klarer å gi hovedpersonen nyanser som rettferdighetens store forkjemper, både edru og full.
Han spiller godt, har rom for de fine detaljene, den selvdestruktive livsstilen og sine maskuline vanskeligheter med å uttrykke kjærlighet. Man viser det med det man gjør, ikke det man ikke klarer å si.
Dette er kanskje en moderne utgave av den klassiske film noir-stilen, nordisk noir, kalles det muligens.
Flere svensker enn i restaurantbransjen
Overspillet blir litt mye når Tom Waaler, Joel Kinnaman, utspiller seg som Oslo-historiens ondeste svenske.
Forresten en av forbausende mange svensker i en norsk serie fra et norsk politikammer.
Sikkert noe som er gjort av rene kommersielle årsaker for å sikre at Netflix nesten får like god avkastning på investert kapital i Sverige som i Norge. Selv i restaurantbransjen er det ikke så mange svensker som i denne serien.
Det hører med at Pia Tjelta gjør en god rolle som Holes kjæreste, der hun er litt av og på i forholdet.
Og Anders Baasmo imponerer, som han nesten alltid gjør, som Holes sjef. Her har Norge fått fram en fremragende skuespiller.
At Bjørn Sundquist, Helge Jordal, Henriette Steenstrup, Linn Skåber, Thomas Seltzer, Atle Antonsen og Kristoffer Joner dukker opp, er vel også som seg hør og bør.
Alle som en gjør de ganske små roller litt større.
Men det sier vel litt om tilfanget på skuespillere i Norge at «alle skal med».
Forresten må jeg nevne hardingen fra Øystese, Frank Kjosås, som gjør en fabelaktig birolle, selv om han overspiller til de grader rollen som teaterregissør. Parodien blir rett og slett praktfull.
Serien bygger på Nesbøs «Marekors» fra 2003.
Og Noir-stilen har gjort at nesten alle, spesielt Harry, ser ut som han er litt småskitten i fjeset.
Forresten fikk jeg mitt enkle vestlandske høydepunkt da Hole velger raspeballer på Restaurant Schrøder.
Da følte jeg meg helt hjemme i det dystopiske Oslo. For der er jeg også helt (på linje med) Harry.