Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Om noen timer slår klokken tolv. Når vi går inn i 2026, har jeg bodd i Norge i nesten 30 år.

Jeg kom hit som syvåring fra Iran sommeren 1996. Det er hele min bevisste tilværelse.

I dag er jeg 36 år og fastlege. Kolleger har beskrevet meg som en viktig stemme for legestanden i Norge og jeg kjemper daglig for et bedre helsevesen i Norge.

Jeg har behandlet flere pasienter enn jeg kan telle. Men skal vi følge Asle Tojes logikk, er jeg likevel et symptom på Norges forfall.

Les også: Vil Norge overleve det som kommer?

La meg fortelle hvordan dette «forfallet» ser ut fra min side av stetoskopet.

Tre tiår med norskhet: 30 år er ikke bare et tall. Det er barneskole, studier, turnus og spesialisering. Det er tusenvis av konsultasjoner. Det er å beherske et språk så presist at jeg kan bruke det som verktøy i livskritiske samtaler. Det er å betale skatt, krangle med Nav, irritere seg over Østlandssendingen og heie på Norge i ski-VM.

Les også:

© Nettavisen