Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Hva skjer når en hel befolkning mister tilgang til internett, ikke i noen timer, men i uker, måneder? Spørsmålet kan virke teoretisk for mange av oss. I praksis ville konsekvensene vært umiddelbare; arbeid stopper opp, banktjenester blir utilgjengelige, kommunikasjon med familie brytes, og tilgang til nyheter forsvinner. Hverdagen lammes.

Først da blir det tydelig hvor grunnleggende internett er blitt, like selvfølgelig som frihet og luft.

For iranere er dette ikke en hypotese, men en realitet.

Siden 28. februar, da konflikten i Iran eskalerte, har store deler av befolkningen vært uten reell internettilgang. I over 1000 timer har millioner av mennesker vært isolert fra omverdenen. Dette føyer seg inn i et mønster: Hver gang regimet ønsker å kontrollere befolkningen eller hindre informasjonsflyt, stenges nettet. Etter demonstrasjonene tidligere i år ble internett kuttet i hele landet i 20 dager.

Da krigen brøt ut og landets øverste leder og flere av hans nærmeste ble drept, oppsto et maktvakuum. Mange håpet dette kunne føre til politiske endringer. I stedet tok Revolusjonsgarden raskt kontroll gjennom et stille maktskifte. Et av deres første tiltak var å begrense internettilgangen drastisk.

Lily Bandehy kom til Norge fra Iran i 1988 som politisk flyktning. Bandehy er forfatter og foredragsholder, og er særlig opptatt av temaer som ytringsfrihet og religion. Bandehy har vært med på grunnlegge LIM (Likestilling, integrering og mangfold) og Ex-Muslims of Norway.

Blir brukt som tortur

I dag fungerer internett i Iran på én prosent av sin normale kapasitet. Dette er ikke bare et teknisk inngrep, men et politisk verktøy. Internett er blitt et våpen, et middel for kontroll, undertrykking og kollektiv avstraffelse. Og et middel for tortur.

Samtidig har regimet sikret full tilgang for egne støttespillere, inkludert sikkerhetsstyrker og paramilitære grupper. Dette skaper et digitalt klasseskille der makthaverne opererer fritt, mens befolkningen holdes i mørke. Iranere kaller dem «hvite kort».

Konsekvensene er alvorlige.

I en krigssituasjon, der det mangler tilstrekkelige bomberom og varslingssystemer, er internett ofte den eneste kilden til livsviktig informasjon.

Det gir varsler om angrep og mulighet til å flykte fra utsatte områder. Når denne tilgangen fjernes, øker risikoen for sivile tap. Å frata befolkningen slik informasjon bevisst kan ikke forstås som annet enn et alvorlig brudd på grunnleggende humanitære prinsipper og brudd på folkeretten.

Også helsesektoren rammes hardt. Uten stabil internettilgang svekkes sykehusenes evne til å hente pasientjournaler, koordinere behandling og skaffe nødvendige medisiner. Forsinkelser i akutt hjelp kan få fatale konsekvenser, særlig i en krigssituasjon der behovet for beredskap er kritisk. Resultat er høye sivile tap.

Høy inflasjon og arbeidsledighet

De økonomiske ringvirkningene er omfattende. Frilansere, IT-arbeidere og småbedrifter mister sitt levebrød. Banker og betalingssystemer settes ut av spill. Forsyningskjeder brytes, investeringer uteblir, og prisene stiger. Dette forsterker en allerede krevende økonomisk situasjon preget av høy inflasjon og arbeidsledighet.

Samtidig påfører nedstengingen en betydelig psykisk belastning. Mennesker lever i frykt og usikkerhet, uten mulighet til å kontakte sine nærmeste eller få pålitelig informasjon. Familier mister kontakten med slektninger, inkludert dem som sitter fengslet. For iranere i eksil – anslagsvis åtte millioner mennesker, forsterkes belastningen ytterligere. Når den digitale livslinjen kuttes, etterlates de i uvisshet om sine kjæres skjebne.

Angst, søvnløshet og depresjon blir en del av hverdagen.

Kontroll over informasjon er en sentral del av denne strategien. Gjennom propaganda og bruk av ny teknologi, inkludert kunstig intelligens, produseres og spres desinformasjon som fremstiller regimet som seirende og dets styrker som heroiske. Samtidig hindres uavhengig informasjon i å nå befolkningen. Internett brukes dermed både som et redskap for påvirkning og som et middel til å hindre organisering av motstand og gate demonstrasjoner.

Lite oppmerksomhet i Norge

Til tross for alvoret er den internasjonale responsen begrenset. Norske medier og politikere vier i liten grad oppmerksomhet til denne formen for kollektiv avstraffelse.

Mange opplever at dette ikke angår dem direkte.

Samtidig kan det stilles spørsmål ved om temaet blir politisk sensitivt fordi Iran er en islamsk republikk, og dermed i mindre grad omtales som et spørsmål om krigsforbrytelser og brudd på folkeretten.

Fraværet av reaksjoner er også tydelig i sivilsamfunnet. De store, vedvarende protestene vi har sett i andre konflikter, med teltleirer og døgnkontinuerlig mobilisering foran politiske institusjoner uteblir i møte med situasjonen i Iran. Dette skaper en opplevelse av dobbeltstandarder i hvilke lidelser som får oppmerksomhet og engasjement. Eller at iranere bor i feil land?

Å stenge ned internett for en hel befolkning i en krigssituasjon er ikke bare et teknisk tiltak – det er et inngrep i grunnleggende rettigheter. Det fratar mennesker muligheten til å beskytte seg selv, til å kommunisere, til å arbeide og til å leve med en viss grad av verdighet. Det er totalt krigsforbrytelse.

Internett er ikke lenger et luksusgode. Det er en livslinje. Når den kuttes, rammes ikke bare kommunikasjon, men selve grunnlaget for et trygt og verdig liv. I dag er internett et våpen og har dessverre falt i feil hender. Det koster millioner menneskeliv.

© Nettavisen