Mitt land Iran |
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Iran blør. Fra vest til øst, fra nord til sør. Ingen er trygge – ikke engang i sine egne hjem.
Siste gang jeg snakket med søsteren min var forrige torsdag. Hun ringte, men jeg var opptatt.
«Jeg ringer deg i morgen», sa jeg. Den morgendagen kom aldri.
Samme kveld falt mørket over Iran. Et totalt mørke. Som om landet ble visket bort fra kartet: ingen internett, ingen fasttelefoner, ingen aviser, ingen stemmer. Ingen kontakt. Bare stillhet – og frykt.
Jeg lever nå på smuler av nyheter. Jeg sitter med hjertet i halsen og zapper mellom alle kanaler som sender på persisk eller engelsk. Det lille som slipper ut, er grusomt.
Demonstrasjonene startet 28. desember, i basarene i Teheran. De begynte med protester mot inflasjon og økonomisk nød. Men i løpet av timer ble det noe mer. Noe uunngåelig. Et rop om regimeskifte.
Da USAs president advarte regimet mot å skyte demonstranter, følte folket seg for første gang sett – ikke alene. Millioner tok til gatene. I Teheran og i alle andre byer. Dette var ikke lenger en bekk – det var fosser. Elver av mennesker. Det handlet ikke lenger om hijab. Ikke om reformer.
Budskapet var krystallklart: Mullaene må bort. Folket hadde allerede valgt sin leder: Reza Pahlavi.
Lily Bandehy kom til Norge fra Iran i 1988 som politisk flyktning.........