Klager høyest – ber om støtte først |
Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
(Avisa Valdres): Brede politiske bevegelser i Norge lever av og for å skjelle ut staten, regjeringen, Arbeiderpartiet, fylkeskommunen, fylkestinget, kommunen, kommunestyret og den enkelte politiker, fra statsministeren til en relativt beskjeden kommunalpolitiker.
Vi lyver og skattlegger den utarmede, befolkningen for å berike oss selv og våre egne – og er stort sett politikere fordi vi er ondskapsfulle maktmennesker.
Les også: Avgjør strømprisene, men hysjes ned
Der er helt i orden – både statsministeren og jeg står støtt i det, i forvisning om at vi begge bruker tid på det som er viktig og riktig og en politikk som vi (til tross for kommentarer på Facebook og i avisa Valdres) faktisk tror og mener er til samfunnet og fellesskapets beste.
Grunnen til at partiene til høyre for det rød-grønne alternativet får stemmer, er at de som i tegnefilmen «Madagaskarpingvinene» betegnes som «dem folka» ikke vil ha moms, skatt, avgifter, handlingsregelen og norsk bistand til utlandet.
De mener at den stadig utskjelte «staten» sløser bort penger på alt mulig tøv og meningsløse tiltak som er til ingen nytte – enten det er bistand til de fattigste i verden, styrke skoler og helsevesen, bedre veier, styrking av forsvaret, boligpolitikk med sosial utjevning og likere fordelt levestandard for oss alle.
Les også Anders Magnus: Trump har tapt
Markedskreftene treffer egen lommebok
Men så har det skjedd noe som får, i alle fall meg, til å tvile på hvor alvorlig ment denne motstanden mot all offentlig styring egentlig er. Med mantraet «la markedet bestemme» skrevet i panna er det plutselig ikke markedskreftene om skal styre allikevel. I alle fall ikke når de bejublede markedskreftene treffer ens egen lommebok.
Gjentakende hendelser blir naturlov
Første gangen noe skjer er det en hendelse. Andre gangen er det en gjentakelse. Tredje gangen er det i ferd med å bli en tradisjon. Når det inntreffer for fjerde gang er det blitt en regel og nærmest en naturlov og en selvfølge.
Den første hendelsen var covidepidemien – rett nok ikke markedsstyrt i seg selv, men som medførte jordskjelvlignende effekter på alle markeder. Den initierte store økonomiske kompensasjoner, stimuleringstiltak og endringer i hvordan offentlige midler skulle brukes og på hva – og hvordan våre felles midler måtte omfordeles for å forhindre konkurs, arbeidsledighet og dramatisk tilbakegang innen alle sektorer. Jo da, markedet påvirkes av globale hendelser.
Les også: Politikerne tvinger oss til å spise frossenpizza
Gjentakelsen kom med invasjonen i Ukraina. Den ga så store endringer i Europas energiforsyning at strøm som koster 20 øre å produsere kunne koste opp mot ti kroner å kjøpe. Den stadig utskjelte staten innførte raskt strømstøtte og fellesskapets midler ble brukt på å sikre at alle kunne ha råd til å ha det fortsatt varmt inne og nok varmt vann i krana. Næringslivet – som ikke ble omfattet av strømstøtte – fikk anledning til å inngå forutsigbare og langsiktige fastprisavtaler.
Tredje gang markedskreftenes forsvarere måtte bite i seg sin egen ideologi var da Frp gikk til valg på å redusere statens inntekter ved å fjerne formuesskatten og i samme setning ville bruke statens reduserte inntekter på maksimalpris på strøm. Nå ble det ikke maksimalpris men Norgespris, en forutsigbar fastpris på strøm.
Nå var det blitt tradisjon at når markedskreftene, det styrende mantra for høyresiden, går ut over menigmann, skal staten – som ellers bare er ute etter å utnytte oss – trå til og redde oss fra effekten av at markedsøkonomien styrer folks dagligliv.
Les også: Terje Aasland kan gi oss kjernekraft
Selvfølge at Staten griper inn
Da man begynte å snakke om at Hormuzstredet ble – eller skulle bli – stengt, som en konsekvens av en amerikansk president uten evne til konsekvenstenkning, fryktet man at 20 prosent av verdens olje og gass ikke ville kommer fram til raffineriene og at det ville bli mangel på drivstoff. Lenge før denne varslede drivstoffmangelen oppsto, og med en gang nyhetsmedia varslet en mulig og fremtidig drivstoffmangel, reagerte markedskreftene med å skru opp prisen på bensin og diesel med øyeblikkelig virkning.
Det er nå naturloven inntreffer. Det er nå en selvfølge at staten skal gi avkall på veibruksavgifter for bensin og diesel – og CO₂-avgifta – for at markedsprisen ikke skal gjøre det dyrere å kjøre bil.
Et større problem enn økte priser
Men det er en allikevel en forskjell! Økte strømpriser øker statens inntekter og det er vel på sett og vis rettferdig at statens økte inntekter går tilbake til folk i form av strømstøtte eller sterkt subsidiert fastpris. Veibruk/CO₂-avgifta derimot er et fast beløp, avhengig av pumpeprisen! Så her er det ingen inntekt å tilbakeføre.
De pengene må tas et sted fra siden de ikke ligger inne i statsbudsjettet. Derfor mente Arbeiderpartiet at en direkte støtte hadde vært nasjonaløkonomisk riktig. Og hvis det virkelig blir mangel på drivstoff, er det et større problem enn at diesel koster det samme som i 2011, justert for inflasjon og kjøpekraft. Da har vi ikke diskutert press på økonomien, klimamålene og ikke minst effekten det vil ha på rentebanen.
Klager høyest – ber om støtte først
Ja, jeg synes det rettferdig og riktig at de inntekter staten har og som er «våre» penger skal brukes til folkets beste. Det er rett og riktig at fellesskapet (les: staten) tar grep og sørger for en sosial utjevning når enkelthendelser går ut over folks levestandard og at dyrtiden ikke skal gi sosiale utslag slik at de som har minst skal få enda mindre.
Det paradoksale er at de som klager høyest over for høye skatter og avgifter, er de første til å be om støtte når de bejublede markedskreftene går ut over en selv.
Da er den utskjelte staten god nok, selv for kapitalismens mest ihuga tilhengere.